Trøsten kommer

GRÅTROST: «Skittrøsten» er askegrå over hode og nakke, mens vinger og øvre del av ryggen er mørkt rødbrune. Strupe og bryst er okerbeige med kraftige, mørke flekker. Nebbet er okergult med mørke ytterkanter. Kjønnene ser like ut.

Fra tretoppene lyder en klokkeklar sang, så ren og vakker at det skjærer i hjertet. Et etterlengtet vårtegn er på plass. Det er nok ikke dumt at valdrisene kaller trosten for trøst.

MANGFOLDIGE VALDRES
Tekst: Tanaquil Enzensberger – Foto: Thor Østbye

SVARTTROST: Eldre hanner er lett å kjenne med sotsvart kropp, lysende gult nebb og gul karm rundt øyet. Det er bare gamle hanner som har gult nebb og gule ringer rundt øyene. Hunnene er brune, ikke svarte. Hunner og unge hanner har mørkt nebb.

Svarttrosten er gjerne først ute. Rolige, klare og melodiske toner fulgt av mjuk kvitring, ofte med melankolsk melodi. Allerede i mars begynte hannene som hadde overvintret her, men nå ankommer de som har vært på tur i England og på Kontinentet.

Måltrosten kommer hjem omtrent samtidig. Måltrostsangen ligner noe på svarttrostens, men er liksom mer «ropende» og mindre «spørrende», med innslag av gnissende og skjærende lyder. De smetter ofte inn lyder som er hermet etter andre fugler. Det kan høres mer ut som prat enn sang, så mange steder kalles den for talatrost.

MÅLTROST: Oversiden er brun til olivenbrun, strupe og bryst er beige med brune, pilforma spetter. Under er vingene grå, med gulrust farge på vingefjærene. Nebbet er gulaktig og beina er lyserøde.

Rødvingetrost og duetrost har også begynt å hevde sangpostene sine. Gråtrostene stiller i en klasse for seg, – en heller upopulær klasse. Lik andre troster kommer de fra trekk sørpå i mars-april. Hannene innretter straks revir, som hevdes med kjeftete, skvatrete, raspende og gnissende lyder.

RØDVINGETROST: Vår minste trosteart er lett å kjenne. Navnet har den fra den rustrøde flekken under vingene. Den har ellers en hvit stripe over øyet og en hvit stripe fra nebbrota og bakover i underkanten av kinnet.

Gråtrosten er en såkalt kolonihekker. De liker å ha mange andre par i nærmeste nabolag. Maten henter de både i og utenfor kolonien. Gråtrosten liker skogkanter, glissen skog og vierkjerr, og slår seg gjerne ned i fjellbjørkeskogen. Kolonien gir et sikkert forsvar mot alt som kan true egg og unger. Så snart en av fuglene får øye på en katt, et menneske, en kråke eller en rovfugl begynner levenet. Flaksende, kraksende, kjeftende og stupbombende gråtrost angriper inntrengeren. Deres fremste våpen er klatter med etsende fugleskitt.

RINGTROST: Hannen er svart mens hunnen er brunlig. De kjennes på en karakteristisk hvit, smekke eller krage på brystet. Hos ungfugler er dette feltet mindre tydelig.

Den siste av trostene som ankommer fra vinterkvarterene er ringtrosten. Den er en riktig stølsfugl, som hekker i vierbeltet og på snaufjellet. Ringtrostene liker seg ikke i skogen. I kulturlandskapet nede i bygda vanker de bare når de ankommer om våren. Mens de venter på at snøen skal vike i fjellet kan du se dem hoppe rundt i hagen eller på jordet på leit etter mat. Reirene legges på bakken eller for eksempel i lave einerbusker. Bare i tiden før hekking, mens de søker partnere og oppretter store territorier, synger ringtrosthannene gjentatte klokkeklare, vemodige toner hver morgen og kveld. Den typiske sangposten er en stor stein. Fra og med hekketidens begynnelse er ringtrosten en sky og stillferdig fugl.

Rødvingetrostene kan også finne på å hekke i fjellet, men da helst i vierkratt eller fjellbjørkeskog. Ellers liker de alle skogtyper, bare det er godt med busk og kratt. Mørk, ensformig granskog faller ikke i smak. De legger reiret skjult og som regel lavt i et tre, i en busk eller på bakken. Rødvingetrostene er ganske sosiale med artsfrendene sine. De har små territorier og liker å bo med flere andre par like i nærheten.

Rødvingetrosten synger lenge utover sommeren. Den har ikke like variert sang som svarttrost og duetrost, men også her forekommer de betagende, klare trillene. Først en klar, synkende eller stigende tonerekke, deretter en skravlet kvitring. Det er påvist at mange fuglearter utvikler forskjellige lokale dialekter, men hos rødvingetrosten er dette ekstra utpreget.

DUETROST: Den største av trostene ligner måltrosten. Rygg og skuldre er grå- til olivenbrune. Undersiden av vingedekkfjærene er hvite. Hals bryst og buk er hvite, med svartaktige runde flekker. Strupen rett under nebbet er uten flekker. Hanner og hunner har lik fjærdrakt.

Duetrosten heller mot barskog når den skal velge reirplass. Den liker å bygge på solide gran- eller furugreiner. Når hannene kommer sørfra markerer de territoriet med vakker, fløytende sang, som minner mye om svarttrost. Som gråtrosten er duetrost en heftig reirforsvarer mot rovdyr. Kommer det folk, kan den enten stikke fra reir og unger, eller den kan finne på å angripe. Angrepene er fulgt av heftig kjefting med varselrop som minner om gråtrostens.

Trostematen består av småkryp, som edderkopper, midd, meitemark, larver eller snegler. Vi kjenner igjen trosteviset; den hopper rundt og skakker på hodet for å oppdage bevegelser i graset eller på bakken. Om våren snus daugras og tørt lauv. Plutselig har trosten hogd tak i enden på en stakkars meitemark, som med baks og kamp blir dratt opp og fortært på stedet – eller blir klemt fast i nebbkanten for å bli fôr til sultne unger.

TROSTEEGG: Trostene legger egg med vakre blå, turkise eller grønnlige farger, som alltid er dekorert med brunlige spetter. Her de knallblå eggene i et måltrostreir.

Trosteunger hopper ut av reiret noen dager før de er flygedyktige. Inntil fjærdrakten er fullt utviklet blir de sittende spredt på bakken eller i lave greiner og er avhengige av at foreldrene kommer med mat. Dette er kanskje den mest kritiske tiden i livet deres. Trosteungdommene har en veldig sterk trang til å møte mor og far med høye tiggelyder, men det er viktig at de ellers holder seg så stille som mulig for ikke å bli oppdaget.

Samtidig med at ungene begynner å klare seg sjøl, går trostenes meny over til å bli nesten vegetarisk. Da går det i frukt og bær. Reisen til vinterkvarterene skjer normalt i oktober – november. Men i gode rognebærår, når trærne bugner av bær, kan flere av trosteartene finne på å bli hengende lenge utover vinteren. Særlig gråtrosten danner da streifende overvintringsflokker. Duetrosten er den eneste trostearten hvor nesten samtlige reiser når kulda kommer. Av de andre artene kan ofte enslige eldre hannfugler finne på å bli. En enslig svarttrost i hagen er til stor trøst for oss som tror på våren.

HEKKING: Hun som ruger og eggene hennes blir godt beskyttet av kraksende og sinte bombekastere, utstyrt med skitbomber. Fotografer og andre anbefales å være forsiktige.



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


seven + 14 =