Stolte eiere av en 100 år gammel Indian

Stolte eiere og reparatør: Bjørn Trygve Dokken, f.v. og på sykkelen sitter reparatøren Kåre Rundbråten, og til høgre Stian Dokken. Til sommeren skal Indian-sykkelen igjen på vegen, mange tiår etter at den var i bruk. Sykkelen er 100 år i år.

Bjørn Trygve og Stian Dokken i Reinli arvet noe helt spesielt etter faren Arvid som gikk bort i 2017: En Indian Powerplus motorsykkel, 1919-modell.

Av Torbjørn Moen

Dette er antakelig Valdres’ eldste kjente motorsykkel. I sommer har brødrene satt seg som mål at 100-åringen skal startes opp etter renoveringa og den skal få skilter på. Det er duket for noen sommerlige eventyr som nok kommer til å høres langt av lei…

Fornøyd: De siste årene har sykkelen stått hos Kåre Rundbråten som har hatt jobben med å restaurere den. Bildet er tatt sist sommer da brødrene hentet sykkelen heim. Foto: Privat

Unikt kjøretøy

En kjapp innføring for dem som ikke vet: – Indian er et amerikansk motorsykkelmerke som originalt ble produsert fra 1901 til 1953 i Springfield, i Massachusetts. I 1953 gikk fabrikken konkurs. I 2011 tok kjente Polaris Industries over aksjemajoriteten i selskapet og startet på ny giv med å produsere nye og eksklusive motorsykler.
De amerikanske motorsyklene ble raskt kjent som svært driftssikre og med tekniske løsninger som lå langt framme. Allerede i 1905 var de ute med vridbare gasshåndtak og fjæring i forgaffelen. Merket var også lenge verdensledende.
Modellen Powerplus ble produsert fra 1916 fram til 1924. Motoren var en nyutvikla sideventilert såkalt V-Twin på 1000 kubikk, som ga 16 hestekrefter med beregna toppfart til oppunder 100 kilometer i timen. Powerplusen ble levert med stiv bakramme, men kunne også leveres med bak-sving med bladfjærer slik som Dokken-sykkelen har.

Avansert: Indian var veldig tidlig ute med å lage et fjærsystem og her ser vi bladfjærene på framhjulet.

Mer enn 60 år

Bjørn Trygve og Stian er etter hvert blitt klar over hvor spesiell og eksklusiv motorsykkelen de har overtatt, virkelig er. De ante nok lite av det når de brukte den som leketøy i barndommen. Da var den for lengst parkert på låven visstnok etter at den hadde fått noen defekter i motoren etter farens bruk i ungdomstida.
Det var bestefaren deres som hadde anskaffa sykkelen og som faren Arvid overtok den fra. Men mesteparten av tida har den hatt tilvære på låven helt inntil Arvid fikk kompisen Kåre Rundbråten på Leirskogen til å ta jobben med å restaurere den. Det var i 2007, forteller Kåre.
Dokken-gutta mener bestefaren antakelig kjøpte sykkelen tidlig på 1950-tallet. Siden har den altså hatt tilhold på garden, kanskje i drøye 60 år, og de blir derfor tredjegenerasjons eiere.

Nærmest en rusthaug

– Den var ikkji i spesielt god stand, den var nesten berre ein rusthaug, forteller Kåre Rundbråten, som har renoveringsarbeidet friskt i minne. Det var først i fjor at Bjørn Trygve og Stian hentet den heim. Og selv om den nå er tilnærmet fiks ferdig, er den ikke startet opp ennå. Men i sommer skal det skje, bedyrer brødrene, som er veldig imponert over arbeidet som er gjort med sykkelen.

Velutstyrt: Kløtsjinga på de gamle Indian-syklene er litt spesiell. Stanga viser håndkløtsjen og på andre siden er det en fotkløtsj.

Alt er pussa opp

Kåre Rundbråten forteller om renoveringsjobben:
– Jeg plukka den helt ned, pussa opp alle deler. Motoren ble brakt til den landskjente veteranmc-reparatøren Arnt Grø på Storås i Sør-Trøndelag. Det ble skiftet fjører, lager og ventiler. Magneten ble overhalt hos en spesialist på Hønefoss. Alle lakkdeler som skjermer, ramme og tank ble sendt til Kollstad Lakk & Sandblåsing i Rogne, forteller Kåre. Etter hvert som samtalen går og vi tar klenodiet i nærmere øyesyn, kommer det også for en dag at der det ikke fantes deler å få tak i, laget Kåre det som skulle til. Det som var krommet, ble også krommet på nytt hos en krommaker på Hønefoss. Egentlig er det bare skinnsalene som ikke er rørt, men som de nå vil få en salmaker til å ordne.

Skal startes opp i sommer

Merkinga på tanken er nokså særpreget på disse syklene. Det ble løst ved at de dro til Lynn Hege Røyne Myrvang i Rogne, som er kjent for å være en kløpper med penselen. Hun malte så bra at det til forveksling ser fabrikklaget ut.
– Da vi hentet sykkelen heim i fjor, var vi skjønt enige om at den nesten var bedre og finere nå enn da den var ny. Vi vet at far la en del penger i renoveringsjobben. Sykkelen representerer noe helt spesielt for oss, et minne etter far og bestefar. Nå fortjener den jammen å bli starta opp, sier Stian. Da det skjer, skal de ha med seg fagkyndige Indian-folk, noen har meldt seg allerede. At det også er forbundet med mye teknikk å kjøre en slik gammel sykkel, har de for lengst erfart. Spesielt gjelder dette kløtsjinga, det er både fotkløtsj og håndkløtsj på den, så bruken må læres, innser de.

Mange detaljer: På fotbrettene med Indian-avtrykk kan man hvile beina når man kjører på tur.

Reparatør med lang historikk

I 2010 tok faren Arvid og reparatøren Kåre turen til Indiantreffet som er hvert år på Leira. Der vakte klenodiet berettiget oppsikt, ikke minst fordi modellene før 1920 er få i tallet og ekstra gjeve. De som vet og kan, blir våte i øyekroken av slikt.
– Jeg turte egentlig ikke starte den opp, men det bør gå bra, sier Kåre Rundbråten. Han forteller at motoren er fylt med 50 olje, ekstra tjukk, slik som foreskrevet, og at den trenger 98 oktan bensin på tanken. For Kåre har renoveringa av Indian-sykkelen vært en meget artig og interessant jobb. 87-åringen har aldri gått av vegen for krevende verkstedjobber. Han har hatt en ekstra forkjærlighet for motorsykler hele livet og forteller om sin første sykkel som var en DKW 97-kubikker. Seinere ble det både Norton og Jawa og fortsatt har han i sitt eie en nokså spesiell sykkel, en AWO, som er tyskprodusert. I lange perioder av livet drev Kåre egen anleggsvirksomhet med bulldoser inntil det ble gravemaskin, i tillegg til gardsdrift og reparatøroppdrag. Han var også kjent mekaniker hos bussmannen Olav Granheim og jobbet også en del for Ola Gladhaug i Hølera.
– Det har blitt mye skruing, sier Kåre, som har stor forkjærlighet for det som durer …

Proff maling: Alle delene er slipt ned og lakkert opp. Tekstinga på tanken er et kapittel for seg. Det er Lynn Hege Røyne Myrvang som har ført penselen på svært profesjonelt vis.



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


18 − 4 =