Historisk løypesus over Tonsåsen

Historiske løyper: Tone Brekke viser fram Anders Beer Wilses bilde fra 1912, som viser at skisporene opp Brattbakken på Nordfjellstølen gikk i samme trase da som nå. Siden da har en del vegetasjon kommet til, noe som gjør Geitleikberget i bakgrunnen noe mindre synlig enn i 1912.

Spenner du på deg skiene og tar turen fra Tonsåsen, via Os og Nordfjellstølen, til Bjørgovarden, glir du gjennom et lite stykke kulturhistorie. Her har støls-eier og litteraturhistoriker Tone Brekke, tatt oss med på en reise i våre forgjengeres fotspor.

Av Linn-Helene Larsen

Tone Brekke og ektemannen, Erik Ødegaard, eier Nordfjellstølen i Etnedal, og som de ivrige friluftsmenneskene de er, har de tilbrakt utallige timer i fjellet, og de historiske skiløypene som finnes der.
– At løypene her er gamle har vi alltid visst. Men da jeg kom over den kjente fotografen Anders Beer Wilses bilder fra området, som viser at løypene gikk i nøyaktig samme trasé for over hundre år siden som det de gjør i dag, da holdt jeg faktisk på å ramle av stolen, humrer den entusiastiske litteraturhistorikeren, som har tatt et dypdykk i Tonsåsens, og Nordfjellstølens historie.

Turmål: Skihytta på Nordfjellstølen var allerede tidlig på 1900-tallet et viktig turmål, eller et stopp på veg opp til Bjørgovarden. Her er «Tonsaasen Sanatorium Sportshytten» avbildet i 1912. Hytta står der den dag i dag, må nå i en ombygd versjon. Foto: Anders Beer Wilse

I Norgesfotografens spor

Hun tar oss med opp på fjellet, for å vise oss hvor A.B. Wilse (1865–1949) – den store «Norgesfotografen», som tidlig på nittenhundretallet bar omkring sitt 10 kg tunge kamera og fotograferte det ganske land – tok bilder på Nordfjellstølen.
– I 1912 gikk han på ski hit, hvor han blant annet fotograferte løypa som kommer opp fra Brattbakken, med Geitleikberget i bakgrunnen, før han gikk videre innover i fjellet.
Og sannelig kan vi gjenkjenne motivet, på tross av at været ikke spiller på lag, og snøen laver tett.
– Trolig fotograferte Wilse området under et opphold på Tonsåsen Sanatorium, som var et høgt ansett reisemål for sosieteten på denne tiden, forteller Brekke.

På ski i skjørt: Disse fjonge skigåerne lot seg avbilde av Wilse i lia ved Nordfjellstølen, trolig i 1912.

Historisk rekreasjonssted

– Da Tonsåsen Sanatorium – som tidligere hadde vært et behandlingssted for pasienter med tuberkulose, og «nervøse lidelser» – sluttet å ta imot de tuberkuløse, skjedde det et skifte både i behandlingstilbud og målgruppe. Det ble til at stadig flere bemidlete mennesker reiste til Tonsåsen på «rekreasjon», en reise som med Valdresbanens inntog ble langt enklere enn før.
Et sentralt behandlingstilbud på sanatoriet var skigåing, ettersom dette også da ble sett på som rekreasjon. Man hadde faktisk egne skibaserte behandlingsopplegg, med egne leger til å følge opp, forteller Brekke.
Hun tror dette er årsaka til at Tonsåsen etter hvert ble et anerkjent sted for skisport, kjent for eksplisitte forhold med lang og snøsikker sesong, og gode løyper til det – allerede da – kjente og populære turmålet Bjørgovarden.
– Tonsåsen var faktisk på linje med de moderne skisportsstedene vi kjenner i dag, som Sjusjøen og Beitostølen, med flere tusen gjestedøgn i året på de omkringliggende overnattingsstedene.

Reklame: Annonser for Tonsaasen Sanatorium var å finne i flere av landets riksaviser. Det samme var annonser rykket inn av byfolk som var på Tonsåsen for behandling eller rekreasjon.

Rykket inn annonser i avisa

Brekke forteller at jernbanen tilrettela for turisme i området, og at det kom tilreisende fra både inn- og utland til Tonsåsen. Flesteparten kom imidlertid fra hovedstaden. Blant dem flere kulturhistoriske personligheter, som Knut Hamsun, og ikke minst fotograf Wilse.
– I riksaviser ble tilbudet på Sanatoriet flittig annonsert, og det ble opplyst at man måtte medbringe blant annet ulveskinnspels, gamasjer og ski på reisa. Tonsåsen ble også nevnt i Aftenpostens nasjonale væroversikt – dagens YR, og de fasjonable gjestene rykket inn annonser om at de ville befinne seg på Tonsåsen i gitte perioder. Det sier noe om stedets anseelse på den tida, humrer litteraturhistorikeren.

Lå hjørnemellom: Da Mikkjel Fønhus i sin tid besøkte Nordfjellstølen, synes han, ifølge nedtegnelser av turkamerat Ingebert Kulterstad, at denne senga ble vel kort.

Kafédrift og kjendisbesøk

Selv ble Brekke litt overraska da hun fant ut hvor tidlig de bevisst begynte med turistvirksomhet i området.
– Det påstås at man ikke var så opptatt av å bruke naturen til rekreasjon før i tida, men det er ikke noe moderne slik mange tror. Det å bruke naturen til fysisk aktivitet og rekreasjon er en viktig del av kulturhistoria vår. Det er rett og slett en del av den norske identiteten, og ble forstått sånn også på den tida, sier Brekke.
Hun tror derfor det var et veldig bevisst valg at mannens forfedre utvidet stølsdrifta til også å innbefatte turistvirksomhet, ettersom det allerede var et etablert tursted, med en kjent skitrasé rett utenfor hyttedøra.
– Blant annet tyder det at Eriks bestefar valgte å bygge veg til Tonsåsen og jernbanen – heller enn til Etnedal, som stølen ligger i – på det.
Nordfjellstølen har gjennom flere generasjoner vært drevet nærmest som en slags enkel DNT-hytte, med overnatting og servering, og seinere også kafédrift.
– Eriks oldeforeldre har en gjestebok fra 1933, hvor gjester fra både inn- og utland har signert. Blant dem som har gjestet setra, er Mikkjel Fønhus. Han tilbrakte en natt i en av de gamle sengene her, men dette var han nok mindre fornøyd med. Senga var nemlig altfor kort, og han og turkompanjong Ingebert Kulterstad var nødt til å ligge hjørnemellom, avslutter Tone Brekke og ler.

Historietime på 1-2-3: Vi fikk suse rundt i de historiske løypene på snøscooter, anført av scooterfører Gjermund Urberg (t.v.).



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


fifteen + one =