Nordens lauvskog

LIRYPE: Rypa hører helt og fullt til i bjørkeskogen. Uten vinterbeite på skudd, rakler og knopper hadde Norge vært uten rypebestand.

MANGFOLDIGE VALDRES
Tekst: Tanaquil Enzensberger
Foto: Tor Østbye

Der grana og furua må gi tapt mot fjellet står en spesiell skogtype som er særegen for de nordiske landene. Fjellbjørkeskogen. Der søker utallige småkryp og større dyr næring og ly. Når snøen dekker gras, lyng, einer og vierkratt utgjør bjørka et forråd som er til å stole på.

I fuktig terreng går fjellbjørkeskogen over i vierkratt, men ellers er de lave, forvridde bjørkene eneste treslag. Nedover mot bygda begynner først en og annen rogn, så seljer og ospetrær å blande seg inn. Nedenfor stølsområdene retter de krokete bjørkestammene seg opp og går over til slanke, høyreiste lavlandsbjørker; hengebjørk i tørre lier og vanlig bjørk i fuktige områder.

VINTERBJØRK: Når alle andre beiteplanter er dekket av snøteppet skal det bare et lite vinddrag til for at kostholdsreservene oppe i fjellbjørka blir lett tilgjengelig.
GRÅSPETT: Maur er favorittmaten i barmarkssesongen. Når tette snøsjikt hindrer dem i å røve ut tuene, reiser gråspetten gjerne opp i fjellbjørkeskogen for søke etter larver og biller under barken på døde eller skadde stammer.

Høyt over havet og langt mot nord er bjørka det eneste treslaget som kan holde ut. Nærmere havet og lengre sør må bjørkene finne seg i konkurranse med mange andre – om plassen i det energigivende lyset, om jordråmen og om plantenæringsstoffene. Grana, som i sin ungdomstid kan tåle mye skygge, blir da en særlig hard konkurrent.

RAKLEKART: Umodne bjørkerakler klare til å strekke seg så snart det blir varmegrader – energirik supermat for mange av fjellbjørkeskogens beboere.

Fordi den er så vanlig, blir bjørkeskogen ofte sett på som kjedelig, men her finner vi et rikt biomangfold. Alt etter lokalklima, fuktighets- og næringsforhold varierer vegetasjonstypen fra fattig lavskog, via middelsrik lyngskog og blåbærskog til rik høgstaudemark med store urtevekster og gras.

Nede på bakkeplan lever smågnagere og spissmus. Syklusene i lemenbestanden er kanskje mest kjent blant de som spiller en stor rolle i fjellbjørkeskogens økologi. En annen gruppe som blir mindre påaktet er målerne. Målerlarvene, vanligst er trolig fjellbjørkemåler og brun høstmåler, opptrer også i sykluser. Etter toppår kan det virke som en skogbrann har brent ut store felt av bjørkeskogen.

Målerlarvene er, som lemenet, næringskilde for mange andre vesen, både de som spiser småkrypene og de som nyter godt av skiftende forhold. Etter målerangrep vil døde røtter og annet rusk gjødsle opp bakken. Frodig ny vekst vil etablere seg, og gi livsgrunnlag for flere arter.

I lavlandet er rein lauvskog helst et gjengroingsfenomen. Der det har vært åpen mark, med vedhogst, utmarksbeite, lauving og slått, har pionértreet bjørk gode etableringsvilkår. Men så stormer grana fram. Fortsetter utviklingen slik vi ser den i dag, vil kanskje mye av lauvskogen forsvinne til fordel for mørke barskoger.

GRÅSISIK: Hovedkosten om vinteren er bjørkefrø, små nøtter med vinger. Fjorårets frørakler henger ofte lenge på før frøet løsner og kan fyke av gårde på skaren.

 

 

HARE: Bark og kvister med knopper fra bjørka er god nok haremat til å overleve den mørke vinteren. Snart stiger sevja i trærne, og det blir nok energi til både ny sommerpels og flere barneflokker.
ELG: Skogens konge må ta seg en hvil for å spare på energien. Vinterkosten består hovedsakelig av lauvtrekvister og furubar. I noen områder blir det bare bjørk. Stoffskiftet må skrus ned til et minimum for å overleve.
ORRFUGL: De søker seg sammen i flokker oppe i bjørka, en lur strategi for å unngå å bli bytte for hønsehauk, kongeørn, rev eller gaupe, samtidig som de kan forsyne seg godt av umodne rakler og knopper.

 




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


ten − five =