– Fønhus + Knausgård = sant

I dybden: Tore Renberg valgte å ta for seg forfatterskapet til villmarksforfatteren fra Valdres da han på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket skulle børste støv av en gammel norsk forfatter.

Forfatterlikheten åpenbarte seg for Tore Renberg i Fønhus-fordypning

Tore Renberg mener Mikkjel Fønhus deler litterære kvaliteter med sin nære venn og forfatterkollega Karl Ove Knausgård og beskriver villmarksforfatteren fra Valdres som både reaksjonær og forut for si tid.

Av Ingri Valen Egeland

Dette hadde jeg aldri trodd, humrer Tore Renberg idet han setter seg ned med en kopp te i Kafe Å på Nasjonalbiblioteket i Oslo for å snakke om Mikkjel Fønhus (1894–1973) – en forfatter han for et par år siden knapt kjente annet enn ved navn.
– «Troll-elgen» – den tittelen der, den husker du. Den er så rar, sier Renberg. Rogalendingen husker godt at Fønhus’ mest kjente roman fra 1921 sto i bokhylla i barndomshjemmet hans – som den også gjorde i mange andre hjem på den tida. Den «rare» romantittelen kom igjen opp i dagen da han sto og granska titlene i si egen bokhylle for to år siden, etter en henvendelse fra Nasjonalbiblioteket. I likhet med et knippe andre norske forfattere fikk Renberg, i forbindelse med serien «Fortidas folkelesnad», i oppdrag å hente fram igjen og fordype seg i et forfatterskap fra fordums tid som var viktig i si samtid, men som i dag ikke lengre har den samme sentrale posisjonen.
– Jeg tenkte: «Hvem skal jeg nå bry meg med av alle disse hel- eller halvglemte forfatterne?». Så slo det meg at det var ett navn som jeg husker så godt at sto i alle bokhyller, som jeg ikke syntes at noen i mitt miljø, på min kant av landet, og ikke minst i det litterære miljøet, lengre snakka om: Mikkjel Fønhus.

Dyrekjær: – Han kunne dyr bedre enn folk, sier Renberg om Mikkjel Fønhus.Foto: Aschehougs forlags bildearkiv

Rake motsetninger

46-åringen fra oljebyen Stavanger som har gjort seg bemerka med bynære menneskeskildringer, valgte å fordype seg i litteraturen til den rovdyrelskende villmarksforfatteren som levde mesteparten av sitt liv blant skogkledde åser i Hølera.
«Ka e det du nå har gjort?»
Det var ifølge Renberg selv den første tanken som gikk gjennom hodet på ham da han satte seg ned for å få en oversikt over bøkene Fønhus har gitt ut.
– Han har ikke skrevet to-tre bøker. Han har skrevet helt utrolig mye – for en produksjon og en arbeidskapasitet. Det slår deg ganske tidlig at du her har å gjøre med en strukturert mann med et prosjekt som har skrevet bok etter bok etter bok etter bok, påpeker Renberg. Selv endte han med å lese tretten av Fønhus’ bøker til studien, som har strukket seg over nesten to år og resultert i den vesle pocketboka «Tore Renberg les Mikkjel Fønhus», som han har gitt tittelen «Sjå». Med humoristisk tilsnitt deler han her blant annet hvordan hans forsøk på å forstå seg på forfatteren som i sine intense skildringer sjelden tok blikket fra rovdyra, har påvirka mellommenneskelige relasjoner i egen nærhet.

Likhetstrekk: Om det er én samtidsforfatter Mikkjel Fønhus likner på, er det Karl Ove Knausgård. Det har sistnevntes venn og forfatterkollega, Tore Renberg, kommet fram til i sitt fordypningsprosjekt.
Foto: Thomas Wågström/Forlaget Oktober

– Slår gnister

– Fønhus er potent og energisk når han skriver om rovdyra – der banker hjertet hans, helt ekte og veldig hardt. Jeg så fort at når han skriver om disse sky dyra som vi mennesker nesten aldri får se, slår det gnister av litteraturen hans. Når man kommer utenfra i 2018, som en mann født i 1972, som jeg er, slår det deg at det er noe gruelig interessant med hans blikk – det er helt snudd på hodet i forhold til vårt perspektiv i samtida og litteraturen i dag.
Renberg trekker fram et sitat fra «Troll-elgen»: «Der mennesker er, er det vondt at være.»
– Hans perspektiv er ikke menneskene. Fønhus uttrykte i brev til kompisen Tarjei Vesaas i si tid at han skulle ønske han kunne skrive bedre om mennesker, så han er klar over det selv, at han både er mer interessert i og kan dyr og natur bedre. Når han likevel prøver å skildre mennesker, merker man at han egentlig har sittet og tenkt: «Jeg har lyst til å skrive om rovdyr nå – kan jeg ikke få skrive om et rovdyr heller!». Man kan av og til få følelsen av at når det gjelder mennesker, så ser Fønhus på oss som en slaskete gjeng som slåss og slår hverandre halvt i hjel på bygdedansen, ler Renberg godt.
– Det har alltid vært et tema at Fønhus var dårlig til å skrive om folk. Man har framført det som en klage, men jeg vil si at man ikke skal bry seg med det. Tenk heller at her har vi en forfatter med en helt kolossal spisskompetanse som gjorde noe som svært få andre forfattere i Norge gjorde på den tida. Man må leite hos en av verdens beste forfattere, Jack London, for å finne en åpenbar parallell, mener den kritikerroste og prisbelønte forfatteren, som fikk sitt litterære gjennombrudd med «Mannen som elsket Yngve», som har blitt solgt i 150.000 eksemplarer og er oversatt til sju språk.

Fønhus er potent og energisk når han skriver om rovdyra – der banker hjerte hans, helte ekte og veldig hardt.

Knausgård-assosiasjoner

Den mest interessante Fønhus-parallellen fant imidlertid Renberg i samtida – hos sin nære venn og forfatterkollega Karl Ove Knausgård, som med sine «Min kamp»-romaner har oppnådd stor suksess både i inn- og utland.
– Karl Ove har også dette menneskefravendte draget som retter seg tilbake mot naturen – tilbake til det ekte, forteller han begeistra om sitt funn. «KOK! Fønhus + KOK = sant» var bemerkninga han ivrig noterte i margen da han selv ble bevisst på likhetene mellom de to forfatterne. Særlig trekker han fram måten de begge framstiller naturen på arkitektonisk vis.
– Det finnes en underlig og interessant parallell i vår tid hos Fønhus, fastslår Renberg og nevner flere eksempler på at dette er en trend også i samtida:
– Erlends Loes «Doppler» handler om en mann som drar ut i skogen og slår seg ned der med en elg. Og hva heter Justin Timberlake sitt siste album? «Man of the Woods»!

– En pioner

– Jeg har reflektert mye over utgangspunktet for oppdraget jeg fikk av Nasjonalbiblioteket. Jeg føler at jeg har fått bekrefta at det er sunt og viktig at vi en gang iblant tar oss tid til å kikke på det som var, forteller Renberg, før han fortsetter:
– Det er for øvrig en veldig Fønhus-aktig måte å tenke på, for hvis det var noe han virkelig var glad i, så var det alt som har vært. Han var en framskrittspessimist som var negativ til teknologi og modernisering. Jeg opplever ham som en sta, steil og litt ubøyelig mann som holdt på sitt. Vi vet at han bodde i Oslo i en periode, men han vendte raskt hjem – han fikk nok av bilene i byen og ville tilbake til skogsliene i Valdres.
– I dag kan man riste på hodet av denne reaksjonære innstillinga, men det var her Fønhus henta krafta si, som gjorde ham så god litterært sett. Samtidig ligger det en historisk lærepenge i at de tankene vi lever med i dag, som vi opplever som moderne, holdt han på å bale med for hundre år siden, sier Renberg. Paradoksalt nok var den reaksjonære villmarksforfatteren også forut for si tid.
– Han var en pioner. Det vet alle som jobber med naturvern i Norge. Når man sier at han ikke er lest lengre, må man nok moderere litt, for han er ganske mye lest i visse kretser fortsatt – og i Valdres-området vil han selvsagt være mye mer lest enn i resten av landet.

Karl Ove har også dette menneskefraværende draget som retter seg tibake mot naturen – tilbake til det ekte.

– Viker ikke unna volden

Naturvern- og rovdyrforkjemperen Fønhus var ingen utprega romantiker i sine naturnære fortellinger.
– Han viker ikke unna volden i det hele tatt og har utrolig sterke skildringer av den nådeløse naturens grunnleggende vilkår. Det er en scene i «Det skriker fra Kverrvilljuvet» – som jeg for øvrig synes er hans kanskje beste og mest fullendte roman – hvor hauken har gått løs på tiuren, og tiuren klarer å fly hjem til ungene med innvollene hengende ut. Når tiurmora setter seg til i redet, begynner ungene å spise på henne og dreper den allerede såra mora, før de begynner å hakke på hverandre. Det er forstyrrende og forskrekkende. Han skriver så reint og fælt om volden at du tenker: «Er det Cormac McCarthy som har skrevet det her?». Det er overraskende hvor moderne og god han er på dette feltet, sier Renberg.
– Hvis det hadde kommet en ung person til meg i dag og spurt om hvordan man burde skrive, så ville jeg ha sagt at du nettopp må være oppriktig og ærlig – ta med alle sidene, fortsetter han.

Mellom to permer: Renbergs fordypning i Fønhus’ forfatterskap har resultert i den vesle pocketboka, «Tore Renberg les Mikkjel Fønhus», utgitt av Nasjonalbiblioteket, som han her står utenfor. Boka har han gitt tittelen «Sjå»: – Noe av det flotteste med å lese litteratur er at du får ta del i et annet menneskes måte å se verden på. Iblant kommer du inn i et rom som er helt annerledes en ditt; det kan til og med oppleves provoserende. Det ser jeg som et sunnhetstrekk ved litteraturen.

Virkelighetslitteratur

I et intervju med NRK i 1965 betegna Fønhus sin egen debutroman fra 1917, «Skoggangsmand» som ei «virkelighetsfortelling».
– Han kalte romanen en virkelighetsfortelling. Det er jo forferdelig interessant. I samtale med NRK i 60-åra bruker han altså det begrepet som ble så utrolig kjent i Norge i forbindelse med debatten rundt Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» i 2016. Nåtidas debatt dreier seg om etterrettelighet ovenfor de faktiske forhold i vår tid. Det Fønhus mener med dette, er at han skriver sannheten og om det som er ekte.
– Han har selv fortalt, og forskere har pekt på, at han hadde en metode der han dro rundt og prata med folk – satte seg ned med notatblokka si og lytta til kaller og kjerringer som satt og fortalte. Når han skrev bøker, la han til det han selv hadde erfart, men han fant ikke på ting. Det han egentlig sier er at han er etterrettelig. Jeg synes det var tøft å finne et lite innspill fra en sånn interessant kant i denne diskusjonen om virkelighetslitteratur, sier Renberg.

– Fortsatt aktuell

Renberg betegner Fønhus som en litteraturens David Attenborough.
– Fønhus landa i litteraturen med et brak. Når man leser biografier om ham, så skjønner man at han hadde en debut av en annen verden og fikk en enorm mottakelse. Han ble berømt, og det gikk bra for ham i mange år, så duppa det litt i midten av forfatterskapet. Akkurat det henger nok blant annet sammen med at han tilhørte høyresiden i norsk politikk, etter hvert ble det veldig lite populært – og da han i tillegg ikke tok et tydelig standpunkt mot nazistene, så var nok ikke det noe sjakktrekk sånn generelt, særlig ikke i det radikale Norge. Da fikk han seg et banesår, hevder Renberg. Rogalendingen mener imidlertid at Fønhus’ forfatterskap fortjener å bli løfta fram i lyset igjen i større grad.
– Flere av hans fortellinger har absolutt en verdi for oss å lese i dag. Vi lever i natur- og miljøvernets tid med en klode som er stadig mer utsatt. Her passer Fønhus – underlig nok – rett inn. Det gjør ham aktuell på en forbløffende måte. Dette er kjempeinteressant, sier han.
– I høst fikk sirdølen Tore Kvæven Brageprisen for sin sterke roman «Når landet mørknar». Kvæven er en Fønhus-entusiast, og han skriver om dyr på en måte som kan sende tankene til den gamle valdrisen, tilføyer Renberg.
Forfatteren har selv latt seg inspirere av Fønhus i prosessen.
– Jeg har alltid misunt forfattere som kan skrive godt om naturen. Dyr har jeg stort sett aldri interessert meg for eller vært særlig bevisst på tidligere. Med denne studien har jeg fått ei vitamininnsprøytning hva gjelder å skildre det som ikke er menneskelig rett og slett. Det har jeg tatt veldig sterkt til meg, sier 46-åringen.
– Jeg har lyst til å sende en hilsen opp til Valdres. Man bør være stolt over å ha hatt en så annerledes forfatter med de voldsomme styrkene og det egne blikket som Fønhus hadde, lokalt, mener Renberg. Selv har rogalendingen aldri vært i Valdres:
– Nei, det har jeg ikke, så det er på tide at jeg kommer på besøk, avslutter han med et smil.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


4 − 2 =