Lefsebaking med Liv Oline Knutslien

Får smake: Liv Oline Knustlien er inne i ei travel tid. Hun skal nemlig bake lefser til det som er av venner, familie og bekjente, samt en hel del kunder som har kommet til via den berømte jungeltelegrafen. Vi var så heldige å få smake på tradisjonshåndverket hun ånder for, og kan meget godt forstå den store etterspørselen.

Når høsten kommer, og jula sniker seg på, går Liv Oline Knutslien (72) i Slidre inn i ei travel tid. Den sjøllærte tradisjonsbæreren fra Bagn baker nemlig lefser til både nære, kjære, fjerne, og flere til, på denne tida av året. Vi har fått overvære det møysommelige arbeidet.

Av Linn-Helene Larsen

Helt siden september har Knutslien daglig, fra tidlig, tidlig morgen, vært å finne i «bakehula» si, som hun har gjort i stand i kjelleren hjemme.
– Det er så mange som vil ha lefser, og etterspørselen starter tidlig. Folk vil ha lefser både til rakfisken sin og til jul, forteller Knutslien.
Hver dag i flere måneder, i halv fem-femtida om morgenen, begynner hun å bake, og holder på i hvert fall fem timer om dagen. Når hun tar imot oss ved titida, er det meste av dagens bakst allerede unnagjort, og en god stabel nybakte lefser ligger klare for avhenting.

Stor etterspørsel

Allerede før de er laget er de tinget bort, og det blir ikke én eneste lefse til overs, når Knutslien henger bakeforkleet på knaggen om en drøy uke. Hun må faktisk sette begrensninger for hvor mange lefser hver kjøper kan få av henne, med hensyn til sin egen kapasitet.
– Jeg har faktisk kjevla på meg senebetennelse i år, forteller den ivrige bakeren, som ikke lar seg stoppe av den grunn.
Hun kjenner imidlertid at hun ikke har helt den samme kapasiteten som hun hadde før, men så har det også rullet noen tusen lefser ut av kjøkkenet hennes gjennom åra.

Klar til steking: Når Liv har fått lefsa så tynn som hun ønsker, rulles den forsiktig sammen og flyttes over på takka.

Ingen hemmeligheter

Bak hver eneste lefse hun lager, ligger det hardt arbeid, og årelang trening. Metodene hun bruker har hun perfeksjonert med årene, og hun har et og annet triks i ermet. Men noen hemmeligheter for å oppnå de perfekte lefsene, det har hun ikke.
– Det er ingen stor operasjon. Det er enkle ting som skal gjøres, men som det ligger mye trening og arbeid bak. Og det er bare trening som skal til. Man må lære seg å kjenne håndverket, og det krever en del tålmodighet, slår Knutslien fast.

Slik gjør hun det

Den erfarne bakeren belager seg ikke på oppskrifter, men blandet ingrediensene på «feelingen». Ingrediensene er imidlertid alltid de samme.
– Jeg bruker kun potet, kveitemjøl, fløte og salt. Bare reine og naturlige råvarer.
Knutslien bruker alltid sjøldyrka Asterixpoteter, som hun koker og maler opp kvelden i forvegen.
– Når jeg skal lage deigen har jeg oppmalte poteter, kveitemjøl, fløte og salt opp i bakemaskinen, og elter deigen til den blir så seig som jeg vil ha den. Jeg tilsetter også mjøl ved behov, forklarer hun.
Deretter kjevler hun ut deigen, som skal være så tynn som mulig, uten at den ryker.
– Å få den tynn nok er en kunst, som det tar litt tid å perfeksjonere. Det er også viktig at lefsa ikke setter seg fast i kjevla eller underlaget. For å unngå det, har jeg sydd et trekk av et laken, som jeg har på bakstefjøla. Utenpå kjevla bruker jeg ei støttestrømpe, humrer Knutslien.

– Jeg bruker kun potet, kveitemjøl, fløte og salt. Bare reine og naturlige råvarer.

Hun har dessuten tegnet opp en mal på fjøla som er like stor som steketakka, slik at hun har noe å kjevle etter. Når det så er klart for steking, ruller hun lefseleiven på ei bakste-stikke, og ruller den ut igjen på en steketakke. Her følger hun nøye med på at lefsa blir akkurat passe stekt.
– Lefsa skal ikke være for rå, men heller ikke for godt stekt. Den skal være tynn, veldig mjuk, og for all del ikke tørr. Den skal henge sammen når du bretter den, ikke sprekke, fastslår den sjøllærte bakeren.

Ikke for mye: Det er viktig at lefsene stekes akkurat passe lenge. De skal ikke være rå, og absolutt ikke tørre.

Sjøllært tradisjonsbærer

– Det er vel førti til førtifem år siden jeg lagde den første lefsa, som reiste fra hverandre, ler Knutslien, som har lært seg tradisjonshåndverket selv, ved å prøve og feile, og forske fram egne metoder.
– Jeg har alltid vært glad i å bake, men det var først da jeg kom hit til Vestre Slidre, og fikk familie selv, at det ble viktig for meg å holde på gamle tradisjoner. Dessuten var det moro, og ikke minst veldig godt. Ungene var helt ville etter dette, ler Knutslien.

Vil videreføre håndverket

For henne er det viktig å holde på tradisjonene, av respekt for våre forfedre og deres håndverk.
– Jeg har alltid vært glad i det gamle, og er så imponert og stolt over hva våre forfedre har fått til med enkle midler. Det må ikke bli glemt. Jeg håper så inderlig at dette fantastiske håndverket ikke blir borte, forteller Knutslien.
Hun har ikke planer om å gi seg med med det første selv, men har lært håndverket videre til sin eldste datter, som hun håper og tror vil føre tradisjonen videre igjen.
– Hun har interessen, og har blitt riktig flink. Jeg håper hun vil lære håndverket videre. I det minste syns jeg hun kan bake til meg når jeg ikke klarer det selv lenger, humrer Knutslien.
Også flere av barnebarna viser interesse for å være med, noe tradisjonsbæreren naturligvis synes er stas.

Bakehula: I kjelleren har Bakehula: I kjelleren hjemme har Liv et eget bakstekjøkken, noe som kan være greit, ettersom melføyka står i alle himmelretninger når hun arbeider.

Lærer de som vil

Det er imidlertid ikke bare de nærmeste som har fått opplæring, hun har også lært bort tradisjonshåndverket på skolen, og på arrangementet «Ung husflid» i sommer. Responsen har vært svært god, noe hun syns er veldig hyggelig. Dessuten er hun imponert over barnas evner.
– De er så flinke! Når ungene får slippe til på egen hånd, ja da koser de seg. Også blir de så stolte da, når de får ta med seg bakverket sitt hjem til familien.
De som vil lære seg håndverket, kan melde seg på lefsekurs med Knutslien hos Vestre Slidre Husflidlag, til året.
Knutslien har også noen tips til de som vil prøve seg på det tradisjonsrike håndverket.
– Begynn med lompebaking, det er litt enklere. Føl deg fram, og forsøk å finne bakegleden. Finn roen i arbeidet, og legg for all del bort telefon og PC, sier Knutslien strengt, men med et smil om munnen.

 




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


eighteen − 5 =