Den lyttende radiorøsten

Radioportrettør: Lisbeth David-Andersen i vante omgivelser på NRK Marienlyst i Oslo.

Nysgjerrigheten og menneskemøtene driver P2-programlederen

P2-programleder og mottaker av Riksmålforbundets lytterpris,
Lisbeth David-Andersen (63), fikk språkbevisstheten innunder huden av to målmenn i Valdres

Av Ingri Valen Egeland

Et intenst og nysgjerrig blikk bak sekskantete brilleglass møter Valdresmagasinets utsendte i radioresepsjonen på NRK Marienlyst i Oslo. Stemmen som hilser velkommen er rolig og lavmælt – og for mange en velkjent radiorøst. I nærmere 30 år har Lisbeth David-Andersen gått i gangene på NRK Marienlyst. Hun har vært innom flere avdelinger på huset, men har befesta seg som kulturjournalist og portrettør. De siste åra har hun vært å høre på eteren hver søndag i portrettprogrammet «P2-portrettet».

Kyndig Stemmehjelp: Konsertmester og fiolinist, Frode Larsen, i Kringkastingsorkesteret stemmer langeleiken til Lisbet. Foto: Privat

Lengten etter langeleik

– Vet du hvorfor jeg valgte at vi skulle sitte i dette rommet og snakke sammen, spør Lisbeth engasjert og peker bort på vindusruta i det vesle møterommet hun viser vei inn i.
– En langeleik, utbryter 63-åringen og viser fram instrumentene som er prega inn i vindusruta. I løpet av den korte turen gjennom gangene og opp etasjene til møterommet har radioprogramlederen allerede rukket å fortelle om både si fortid i Margit Sandemos visegruppe Kaos i ungdommen og hvordan hun begynte å klimpre på langeleik i voksen alder.
– Jeg hadde egentlig tenkt til å lære meg å spille langeleik da jeg var i fødselspermisjon for over tretti siden, men den gang hadde ikke Valdreslaget i Oslo noen langeleiker tilgjengelig, så det ble ikke noe av. Jeg klarte imidlertid å snike meg med på Strunkeveko for noen år siden, selv om jeg var litt over aldersgjennomsnittet i forhold til de øvrige elevene, kan du si, humrer hun. For tre år siden fikk hun en langeleik i 60-årspresang av ektemannen, Kjetil David-Andersen, som for noen år siden for øvrig også ga henne en hyttetomt i Vang i gave.
– Å spille langeleik gir meg ro i sjela. Det eneste er at jeg er fryktelig dårlig til å stemme instrumentet, fortsetter hun. Heldigvis er ikke hjelpen langt unna.
– Kringkastingsorkesteret har kontor et par etasjer under meg her, så jeg har fått hjelp av konsertmester og fiolinist Frode Larsen til å stemme langeleiken min, smiler hun.

Meditasjon: 63-åringen finner stor glede i å klimpre på langeleiken. Her med et lånt eksemplar fra et monter i NRK.

Sauer og slipestein

Selv om det er over førti år siden Lisbeth flytta fra Fagernes, kjenner hun fortsatt sterk tilknytning til Valdres.
– Jeg minnes hundrevis av sauer, kjempestore bringebær og slipesteinen jeg slipte olabuksene mine på, oppsummerer 63-åringen når hun beskriver sitt første idylliske møte med Valdres da hun og resten av familien kom flyttende fra Lillestrøm og leide seg inn på et av husa på Noraker gård i Aurdal.
– Gårdskona Inga gikk i hverdagsbunad, mens jeg gikk rundt i hotpants og miniskjørt, ler Lisbeth, som seinere flytta til Fagernes.
– Det var så riktig å komme til Valdres. Jeg fikk en følelse av å bli sett. Da jeg begynte på realskolen, og etter hvert Valdres Gymnas, begynte den viktige dannelsen. Jeg tror nok Trygve Bjørgo hadde humra godt av at en av hans elever har mottatt Riksmålforbundets lytterpris, fortsetter den prisbelønte radioprogramlederen som gir den tidligere rektoren ved Valdres Gymnas, målmannen og lyrikeren mye av æra for at hun selv ble svært språkbevisst. I samme åndedrag nevner hun også en annen lokal lærer, målmann og lyriker, Olav Gullik Bø.
– Bjørgo brukte tid på at vi skulle analysere og forstå tekst. Språkbevisstheten er viktig når man skal fortelle historier, uavhengig av hvilken målform man bruker, mener Lisbeth.

Siste møte: Lisbeth besøkte Margit Sandemo en siste gang i sommer sammen med Bente Paulsrud (t.v.) fra Røn og Marit Wårum fra Fagernes, som også var med i visegruppa Kaos i si tid. Foto: Privat

Savner Sandemo

Lærdommen har vært verdifull å ta med seg. De gode historiene er P2-programlederen, som betegner seg selv som «forskrekkelig nysgjerrig» og en «detaljfreak», stadig på jakt etter – og opptakeren er alltid med i veska.
– Jeg snubler stadig over interessante personer. Det kan vær ei setning, et tidsskrift eller et foredrag som gjør at jeg får lyst til å intervjue noen. Jeg leter etter folk som har ei drivkraft i seg. Dessuten prøver jeg å finne et slags spenn mellom dem jeg intervjuer – mennesker som er med på å forme samfunnet på hver sin måte. Generelt tror jeg vi bør bli flinkere til å lytte til hverandre, synes Lisbeth, som oppigjennom blant annet har intervjuet flere kjente profiler, deriblant Erik Bye, i forbindelse med portrettserien «Ansikt til ansikt», som hun gjorde i samarbeid med fotograf Morten Krogvold.
– Han ringte meg til og med på sitt aller sykeste og fortalte historier, forteller hun. Nylig måtte Lisbeth ta farvel med en god venn og et tidligere intervjuobjekt, Margit Sandemo, som gikk bort 94 år gammel 1. september,
– Jeg besøkte henne i Skillinge i juli. Snåsamannen hadde sagt til henne at hun skulle bli 102 år gammel, så til 91-årsdagen hadde hun kjøpt seg en hund av en rase som vanligvis lever til de er elleve år, smiler Lisbeth.
– Det er uvirkelig at hun er borte. Jeg ble så glad av å snakke med henne. Hun hadde et helt spesielt lattersveip som var herlig befriende. Med Margit Sandemo har man mista en stor historieforteller, avslutter hun.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


3 + twenty =