Noen unnslapp raking

ØRRETHUNN: Før parring gjør rygna hunnene brede i buken. De kan bære på 1000 til 2000 egg per kilo kroppsvekt. I høyfjellet kan det ta opptil ti år før en ørret blir kjønnsmoden.

MANGFOLDIGE VALDRES
Tekst: Tanaquil Enzensberger
Foto: Thor Østbye

Tiden er kommet for å åpne de første rakfiskbuttene. For ørretene som har sluppet å bli røyket, gravet, raket, saltet, speket, kokt, stekt, grillet, eller havnet i en sushi-bar, er det samtidig sesong for årets vakreste eventyr: Gytingen.

Da bjørkelauvet var blitt helt gult, fant ørret-hannene fram til gyteplassene. For dem gjaldt det å okkupere de beste plassene i bekkehøler og elvekulper. Steder med grus og småstein, der kaldt, strømmende vann har vasket bort alle småpartikler. Nettene brukte de å hevde revir, dagene til å ligge i ro mot strømmen og hvile. Andre hanner måtte de holde unna ved å se skremmende og imponerende ut; spile ut ryggfinnen, gape og gjøre seg så stor som mulig. De gangene det ikke holdt, ble det kamp med haleslag og dype bitt.

ØRRETHANN: I parringstiden anlegger de store hannene lekker, gyllenbrun praktdrakt. Den gapende underkjeven med kroken i midten vil avskrekke yngre konkurrenter og kanskje virke overbevisende på hunnene.

Etter hvert dukker damene opp. De ser seg om etter de beste stedene. Snart legger den første seg sidelengs i vannet. Hun vifter og slår energisk med halen. Småstein og grus kastes unna slik at en slak gytegrop blir virvlet opp. Hannene står motstrøms i vannet og beundrer arbeidet, bare avbrutt av heftige utfall mot hverandre.

Når gropa er ferdig, er det om å gjøre for den enkelte hann å komme i kontakt, tett inntil henne. Det tar tid og krefter å få jaget bort de andre og komme i posisjon, – stående parallelt i strømmen, rett over gytegropa. Oppfordrende begynner han å rykke og vibrere med kroppen, til også hun blir grepet av sitring. Snart slipper hun en mengde blanke, oransje rogn. Fra hannens gatt løsner en hvit sky av mjølke. Rogna, eller rygna, som det heter i Valdres, daler gjennom mjølkeskyen og ned i gropa. Hunnen legger seg sidelengs igjen og pisker med halen for å dekke eggene med grus.

GYTEGROP: En forutsetning for at egg og yngel skal klare seg er at stein og grus sikrer gjennomstrømming av kaldt vann med mye oksygen. Algevekst kan tyde på at næringsstoffer har kommet ut i vannet, noe som kan gi vanskeligere forhold for ørretbarna.

Dramaet i vannet er ikke over med dette. I de kommende par-tre ukene graver hun mange nye gytegroper. Han passer på for å holde konkurrentene på avstand, mens hun graver. Det varer til all rogna er gytt. Lever hun høyt til fjells eller i et næringsfattig vann vil det ta minst to år før hun har opparbeidet nok energi til å delta i leiken igjen.

Etter omkring fire måneder klekkes rygna. De små fiskeynglene holder seg foreløpig trygt nede i gytegropa. Plommesekken, en stor utposning under buken, er de første par månedene fiskebabyenes eneste matkilde. Når den er fortært, må de svømme ut i vannmassene for å hente mat. Først små krepsdyr og insektlarver. Seinere blir byttedyrene større; larver av døgn- og vårfluer, snegler, muslinger, større krepsdyr og fisk. De små krepsdyrene gir det delikate røde kjøttet. Store ørreter er grådige rovdyr og kannibaler. De forsyner seg gjerne av så vel rygna som av yngel, de som kalles kjøe på Valdresmål. Til og med lemen er rapportert som ørret-mat.

FISKESPRETT: Under vandringene mellom gyteplasser og næringsområder kan ørreten ta seg fram både gjennom fosser og sterk strøm. Fisker som spretter opp over vannskorpen etter insekter er også et imponerende syn.

Før trodde folk at den fargerike fjellørreten, den vesle bekke-ørreten og den store sjø-ørreten var forskjellige arter. Nå vet vi at alle disse tilhører den samme, utrolig tilpasningsdyktige arten. Tilpasning til ulike miljø gir forskjell i form, farge og levevis. Noen populasjoner lever hele livet i den samme elva. Andre steder kan ørreten leve i fødeelva de første årene, for så å dra på næringsvandringer i andre vassdrag eller innsjøer. I de store vassdragene kan ørretbestanden bestå av ulike delgrupper som har utviklet forskjellige vandringsstrategier. Ute ved kysten vandrer sjøørreten mellom fødeelva og det salte havet. I bekkeavsnitt mellom høye, uframkommelige fossefall finner du bekke-ørreten. Felles for dem alle er at de alltid reiser hjem til fødeelva når de skal gyte.

GØRRKIM: Siden 1960-tallet har ørekyte bredt seg i stadig nye vann, etter at sportsfiskere har brukt den som levende agnfisk. Den regnes som en viktig matkonkurrent for ørretyngel. De to er til forveksling like, men gørrkim mangler den bakre ryggfinnen, fettfinnen.

Da istida tok slutt og tyngden av de tjukke breene ble borte, hevet landet seg. Før landhevingen dekket en enorm innsjø store deler av Østlandet. De første ørretene holdt seg her. Ved landhevingen rant denne storsjøen østover til Sverige. Flere av våre dype og store sjøer er rester av denne «ursjøen». Ørret-stammer ble igjen. Da menneskene kom til landet, var ørreten på plass, som lett tilgjengelig – og ekstremt god – matauk. Det regnes som sikkert at folk allerede i steinalderen flyttet ørretyngel oppover i vassdragene – til nye, fiskeløse vann. Når de begynte med rakfisk vet vi ikke. Uansett må vi være takknemlige for at noen alltid unnslapp rakfiskbutten.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


nine + 1 =