Dronninga på Haugen

Griselykkelig: Anne Knutsdotter Haugen trives godt som grisebonde på Haugen i Heggenes.

Fra barnehjemsbestyrer i Thailand til gardbruker i Heggenes

Anne Knutsdotter lever opp til navnet. «På ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu», etablerte 47-åringen seg i fjor øverst på Haugen i Heggenes med nærmere 50 naturgris.

Av Ingri Valen Egeland

Plassen ligger riktignok ikke høgt oppe i ei ur, som det heter i visa om Anne Knutsdotter, men over nedenforliggende garder, fylkesveg og Heggefjorden troner Haugen gard på nettopp en haug øverst i Heggenes.
– Velkommen til Villa Villekulla, sier Anne Knutsdotter Haugen idet hun åpner døra til det over 500 kvadratmeter store våningshuset.
– Jeg føler meg i grunnen litt som Pippi Langstrømpe iblant, føyer hun til. Det velkjente mottoet til den nevnte romanfiguren fra Astrid Lindgrens barnebøker: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert.», er heller ikke ulikt Annes egen innstilling.
Kanskje var det også derfor hun bestemte seg for å sette gardsbruket, som hadde stått ubrukt i nesten 30 år, i drift igjen i fjor.
– Jeg tok et valg og kjente at dette skal jeg klare, sier Anne. At hun skulle ende opp som gardbruker i Valdres, var på ingen måte en selvfølge.

Gardskjerring: Å drive et gammelt gardsbruk på egen hånd krever en stor arbeidsinnsats. Her sitter Anne og knyter på seg arbeidsstøvlene på trammen.

– Noe som ikke stemte

Anne vokste opp på Oppsal i Oslo, uten kjennskap til verken garden hun i dag har bosatt seg på eller sin egen far, Knut K. Haugen, som hun arva garden etter.
– Helt fra jeg var lita, har jeg kjent meg annerledes enn resten av familien min. Jeg skjønte at det var noe som ikke stemte, og da jeg ble eldre begynte jeg å lete etter min biologiske far. Til slutt klarte jeg å spore ham opp – og fant ham her i Heggenes. Jeg var 23 år gammel da jeg møtte faren min for første gang. Det slo meg med en gang at vi var veldig like, smiler hun.
– Blant annet delte vi interessen for hester, fortsetter 47-åringen, som har bakgrunn som equiterapeut for hest i Sverige.
– Jeg har alltid vært ei «hestejente». Som barn var det jeg som måtte hente ut de «gærne» hestene av stallen hver gang, fordi ingen av de andre ungene turte å nærme seg dem, husker jeg. Nå i voksen alder tenker jeg at det var galskap, og at jeg er veldig glad for at jeg ikke var den voksenperson som hadde ansvaret for meg der og da, humrer Anne.

Spesielle dyr: – Ullgrisen er like kjælen som en hund, mener Anne. Her er rasen representert ved den bedagelige ullgrisrånen Bosse.

– Jeg tror nok at jeg mangler litt av den redselsfølelsen mange kanskje kjenner på i den typen situasjoner. «Bremsene» mine virker ikke. Jeg er en sta og impulsiv optimist. En gang kjøpte jeg en seilbåt for å seile jorda rundt. Jeg kom et stykke på vegen, men så tok livet andre vendinger, forteller hun.

Barnehjem i Thailand

Livet tok også ei uventa vending da Anne i november 2016 fikk beskjed om at faren hadde gått bort. 47-åringen bodde da i Chiang Mai i Thailand. Under ei reise til landet i 2012, bestemte hun seg for at hun måtte hjelpe de hjemløse barna i gettoen i området hun besøkte. De neste åra brukte hun på å bygge opp et lite barnehjem, hvor det i dag bor 15 barn. Da dødsbudskapet kom, fikk hun imidlertid andre til å hjelpe seg med drifta, for å komme seg til Valdres – og her ble hun værende.
– Planen var å komme meg ned dit igjen når det var en roligere periode på garden, men det ser ikke ut til at det er så mange av dem, ler hun lettere oppgitt med et smil.
– Jeg snakka med en økonom her. Han synes det er galskap at jeg drifter barnehjemmet i Thailand herfra og sender penger dit mens jeg fortsatt er i oppstartsfasen her på garden. Men for meg er det ikke et alternativ å gi opp. Det har gått fint til nå, forteller hun videre.

Ekstra kos: Ullgrispurka Bertha, som snart skal få unger, får litt ekstra kos av matmor i solsteiken. Foto: Privat

Anskaffa «nøfferter»

Å gi slipp på garden, var heller ikke et alternativ. 47-åringen fant raskt etter farens død ut at hun ønska å bli gardbruker, som niende generasjon på Haugen gard. Da hun satte i gang med drifta, bestemte hun seg også for å skifte navn og legge til Knutsdotter og slektsnavnet på garden etter døpenavnet Anne.
– Jeg er opptatt av å ha respekt for den innsatsen forfedrene mine har lagt ned – alle de steinene de har flytta. Jeg tror at faren min er med meg og følger med på det jeg gjør, smiler Anne, som innrømmer at hun har fått en del kommentarer på sitt nye navn.
Rundt halsen hennes henger et lite kors. I det lett røkelsesduftende rommet hun sitter i, pynta opp med malerier, bilder, hjerter og visdomsord, er hun omgitt av lyserosa vegger.
– Fargen var allerede her da jeg kom hit, humrer hun. Fargevalget virker nemlig godt gjennomtenkt, ettersom det stort sett er lyserosa, utegående griser det har dreid seg om for Anne etter at hun flytta inn på garden.
Da faren gikk bort, bodde han i et hus lenger ned i bygda, og garden hadde ikke vært i aktiv drift med dyrehold på nærmere 30 år. Det løste hun med å skaffe seg 40 griser, eller «nøfferter» som hun kaller dem, forrige sommer for å rote i jorda på områdene rundt garden som hadde grodd igjen.
– Grisene gjorde jobben godt. Det er utrolig hva man finner – gamle vaffeljern, for eksempel, har vi funnet flere av, forteller hun lattermildt.

Barnehjemsdriver: Anne med et av barna på barnehjemmet i Thailand. Foto: Privat

Ullgris og melkesau

– Det er helt ko-ko egentlig. Jeg lanserte nettside med nettbutikk 1. oktober i fjor og hadde en sånn tro på at det skulle gå bra å få solgt alt sammen – og det gjorde det jo også, men det var egentlig bare flaks. Jeg har fått mange morsomme tilbakemeldinger – noen sa dette var den beste ribba de hadde smakt. Sånt varmer veldig, sier svinekjøttprodusenten. Når Valdresmagasinet er på besøk, er årets første griser sendt til slakting dagen i forvegen.
– Det gjør litt vondt inni meg. Det er viktig for meg at det føles ok for grisene når de reiser av garde. Jeg vil heller drive mindre, enn at det skal gå på bekostning av dyrevelferda, forteller hun. Sjøl om flesteparten av de nevnte 50 grisene ender som juleribbe, blir 50 pelskledde, nære slektninger – nærmere bestemt ullgriser – værende på garden gjennom vinteren.
– Ullgrisen er sosial og like kjælen som en hund og oppfører seg annerledes enn en vanlig gris. Det er en spennende rase. Den vokser saktere enn vanlig gris og omtales også som kobegris, fordi kjøttet er svært marmorert, akkurat som japansk kobebiff er. «Ulla» deres skaper riktignok litt utfordringer på slakteriet, forteller Anne engasjert. Ullgrisen er ikke den eneste uvanlige rasen hun har anskaffa.
– Jeg har bestilt ti østfrisiske melkesauer, som jeg ennå ikke har fått fordi jeg venter på noen prøvesvar. Egentlig hadde jeg tenkt til å kjøpe to dølafe til, men på grunn tørkesommeren, har jeg ikke nok fôr til det. Planen er å satse mer på ysting etter hvert, forteller gardbrukeren, som også har elleve geiter som fortsatt er på stølen i nærheta av Skaget.
– De har et fjøs å gå inn i der oppe, så jeg håper de kan bli der til det blir minusgrader. Jeg er veldig glad for at Yr viser røde temperaturer så langt, for vi jobber på spreng for å få klargjort fjøset her på garden før vinteren kommer, siden det er så mange år siden det var dyr der sist, fortsetter hun.

Farsarv: – Jeg tror at faren min er med meg og følger med på det jeg gjør, smiler Anne, som her ser på et bilde av faren, Knut K. Haugen.

Kom flyttende fra Sverige

47-åringen har den siste tida fått god hjelp av Robbin Lantz (40). Da Anne begynte arbeidet med å bygge opp barnehjemmet i Thailand, var det Robbin som tok over ansvaret for kiropraktikk- og akupunkturklinikken hun starta i Eskilstuna da hun i si tid flytta fokuset over fra hester til mennesker etter flere år som equiterapeut. I sommer flytta også Robbin til Heggenes for å hjelpe Anne med gardsdrifta, sjøl om de fortsatt holder styr på klinikken i Sverige fra nabolandet.
– Foreldra hans vurderer å flytte hit fra Småland til og med. Det synes jeg er veldig fint for vi trenger flere hender her på garden, sier Anne som føyer til at hun dessuten setter stor pris på gode naboer.
– Det er mange som har vært hjelpsomme. Det har betydd utrolig mye. Å drive gard på denne måten, er tungt arbeid, som er vanskelig å gjøre helt på egen hånd. Det er veldig mye hjerterom i Valdres, det har jeg merka, konstaterer Anne.
– Meg kaller de bare «svensken» her i bygda, humrer Robbin.
– Jeg skulle låne en henger og spurte om jeg skulle legitimere meg. «Nei, jeg vet hvem du er!», var svaret jeg fikk, fortsetter han lattermildt.
Sjøl etter at fjøset er gjort klart for vinteren, venter travle tider når 500 kilo juleribbe og andre kjøttprodukter, framstilt i samarbeid med Reboli på Leira, skal selges unna.
– Vi skal ha stand på rakfiskfestivalen. Etter det går hver helg fram mot jul med til å være med på «Bondens marked» i Oslo-området, avslutter Anne, som forteller at flere har vært ute i god tid for å sikre seg juleribbe av naturgris som har nytt livet i sola ved Heggefjorden.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


seven + 4 =