Reiselivspioneren Eiliv Odde Hauge

Willy Brandt på Valdres Folkesmeum først på 960-tallet - flankert av Inger Noraker Raagholt og styrer Eiliv Odde Hauge.

– Ut fra sine egenskaper og spesielle personlighet er det interessant å se hvordan Eiliv Odde Hauge i løpet av noen få år klarte å utvikle Valdres Folkemuseum, turistnæringa og å sette Valdres på verdenskartet.

Redigert av Helge Gudheim

Dette sa Inger Noraker Raagholt (77) i et foredrag sist høst om Eiliv Odde Hauge (1913–71) under en tilstelling for tidligere ansatte på Valdres Folkemuseum. Hun kåserte om sine minner fra Hauges tid som museumsstyrer i perioden 1959–63. I de fleste av disse årene var Inger Noraker fra Aurdal først sekretær, dernest en slags salgsmedarbeider om vinteren og hver sommer museumsvertinne i Eiliv Odde Hauges styringstid. Dermed tok hun seg av alle besøkende
og hadde ansvar for arrangementene på museet. «Valdres» har fått hennes manuskript, og har redigert det sammen til denne artikkelen:

Oppvekst i Øystre Slidre

Eiliv Odde Hauge ble født i Hellesylt på Sunnmøre. Som fireåring var han med på foreldrenes flyttelass til prestegarden i Volbu i Øystre Slidre. Familien ble i 11 år, og dermed fikk Hauge store deler av oppveksten sin i Valdres. Seinere studerte han jus i Oslo, og var politisk sterkt engasjert i å bekjempe internasjonal kommunisme.

Som student skrev han også dikt, artikler og noveller. Han ble journalist, og i 1940 deltok han som soldat og sabotør. Han måtte flykte til Shetland, og ble i England krigen ut. Han ble etter hvert sjef for «Norwegian Government Film Unit» i London.

Han arbeidet også som en av Norges stemmer i BBC, debuterte som forfatter på engelsk i 1941 og publiserte en rekke bøker og filmmanus. Flere av dem ble filmatisert, og mest kjent er han for romanen og filmen «Flukten fra Dakar» i 1951.

Tilfeldigvis museumsstyrer

– Eiliv Odde Hauge var sterkt engasjert i kunst og kultur, og det var hans interesse for Jørn Hilme som igjen førte Hauge til Valdres på en studietur i 1958. Han ville skrive et filmmanus om Jørn Hilmes liv.

På sin veg møtte han Knut Hermundstad, som den gang var styrer på Valdres Folkemuseum. Hermundstad ønsket å trekke seg, og på en eller annen måte ble han fascinert av Hauge. Jeg tror det var han som foreslo at Hauge skulle bli hans etterfølger, noe han ble i november 1959, skriver Inger Noraker Raagholt.

Eiliv Odde Hauge fikk da et tydelig oppdrag; å få opp besøkstallet ved museet for å bedre økonomien.

Fin samling men lite liv

– Og hva var status for Valdres Folkemuseum i 1959? Jo, det hadde en flott samling hus og gjenstander, og det var en festplass med dansegolv på stølen, som ga billettinntekter.

– De som kom, var stort sett norskamerikanere på spor etter sine røtter. Museet hadde bare økonomi til å lønne en ansatt, som både var vaktmester og omviser. Her var kun en toseters utedo, intet kjøkken eller utstyr til servering. Bygdefolket hadde liten interesse av å besøke museet, som ble oppfattet som nokså lukket. Man hadde altså lite å stille opp med for å øke turismen og besøkstallet.

Rask strategiendring

– Eiliv Odde Hauge nedfelte raskt sin strategi for museet og Valdres: For å få dalens turiststeder og severdigheter til å fungere, måtte en først få til en infrastruktur for å få turisme inn i dalen. Dette var også grunnleggende for å få turister til Valdres Folkemuseum.

– Her var det ingen infrastruktur for gruppeturisme, ingen turistorganisasjon eller turistsjef – det kom først i 1962, også det etter Hauges initiativ.

Inger Noraker og Eiliv Odde Hauge fotograferte i Oslo Arbeidersamfund under markedsføringstur i 1960.

Ingen steder for toalettstopp

– Utenlandske turister kom den gangen med buss, og Hauge så at de fleste øst-vest kjørte Hallingdal eller Gudbrandsdalen. Ingen av de store byråene la turen gjennom Valdres.

– Det første Hauge gjorde, var derfor å registrere hva som fantes av turisttilbud i dalen. Han undersøkte hvilke hoteller som kunne brukes, og med dem hadde han møter. Dernest jobbet han fram en plan som kunne selges til reisebyråene og pressa.

– Han fant ut at det ikke var en eneste restaurant, og ikke et eneste toalettstopp oppover Valdres. Bussene hadde ikke toaletter den gangen, og kun noen kafeer og jernbanestasjonene hadde toaletter å tilby. Kafeene hadde få plasser, og ikke noe spennende å servere amerikanere.

– Jeg husker at Hauge tilbød en kafé på Nes i Ådal ti øre pr. toalettbesøk, når bussene måtte stoppe uten at de kjøpte noe. Sjøl om dagsetappen fra Oslo var i lengste laget, ble Maristuen valgt som overnatting for Norwegian Fjord Line-bussene gjennom Valdres. Det var det eneste hotellet som hadde dusj/wc på rommene. Hauge var egentlig den første turistsjefen i Valdres.

En kreativ trollmann

Inger Noraker Raagholt forteller at Eiliv Odde Hauge var en helt spesielt kreativ og dynamisk person, som var veldig interessert i kulturhistorie. Han var en kjent forfatter, dramaturg og PR-mann på sin hals. Og han hadde
et utrolig stort kontaktnett.

– Han kjente alle som var verdt å kjenne, og kjente han ikke de riktige, så sørget han for å bli kjent med dem. Han ville omskape dette til et levende museum for å gi de besøkende en forståelse av hvordan livet var tidligere. Han ville gi amerikanerne et levende minne fra Norge, og ikke bare se ting i montre. Med dette grunnlaget satte han i gang sin gjerning.

Inger Noraker Raagholt forteller at hun gikk i andre klasse på handelsgym da hun ble overtalt av Hauge til å besøke reisebyråene Winge, Bennett, Metro og Folkeferie.

– Jeg gikk på med krum hals og lovet nok gull og grønne skoger av gode opplevelser. Oppgava var at byråene skulle legge om busstrafikken til den dårlige vegen opp Valdres, og med lunsj i gamle stuer på Valdres Folkemuseum. Reisebyråene sendte sine utsendinger, som tittet på doene på Nes og gikk nøye gjennom forholdene på museet. De ga nærmest ordre om hvordan det skulle tilrettelegges. Og slik ble det.

Store endringer

Inger Noraker Raagholt fortalte videre om hvordan museet endret form for å få turbussene til å komme. Fire vannklosetter ble installert i kjelleren i «Vevstogo», en flott suvenirbutikk med lokalt kvalitetshåndverk ble etablert i andre etasje i en av bygningene ble det etablert et lunsjkjøkken for opptil 125 personer. Alt skulle opp og ned en bratt trapp, og først i 1964 ble det bygget kjøkken bak Rogne-bygninga. Enda seinere kom Nystøga.

– Stuene ble åpnet, blomster kom på bordene, det ble fyrt i peisen og brisk strødd på nyvaska golv. Frivillige ble engasjert til å demonstrere håndverk, den store geitebukken «Valdres-Knut» var alltid på plass og tok imot de besøkende, og det ble etablert folkloreprogram med lokale musikere og dansere som underholdt gjestene.

Levende museum

– Hauge ville ha et levende museum som også ga de lokale tilhørighet. Derfor ville han ha mange stevner og arrangementer lagt hit. Så vi arrangerte lørdagsdans, sankthans-feiring, olsokfeiring og bufardag med stort opptog gjennom gatene – med rundt 2000 tilskuere.

– Vi arrangerte «barnas dag», satte i gang Jørn Hilme-stevnet, fikk kong Olav til museets 60-årsjubileum, arrangerte store teaterforestillinger og hadde besøk av Willy Brandt. Hauge fikk kåret «Valdres-prinsesser» og arrangerte  lokal suvenirkonkurranse.

Kong Olav saman med museumsstyrar Eiliv Odde Hauge på Valdres Folkemuseum i 1961.

NRK og Kjell Thue tok regelmessig opp folkemusikkprogrammer, Eivind Groven og Geirr Tveit holdt konsert og Hauge hadde en rekke kjendisbesøk som skapte blest.

– Fylkesmann Nils Handal var en trofast gjest og tilhenger. En gang kom han uanmeldt med statsminister Einar Gerhardsen og mange av regjeringsmedlemmene og forlangte lunsj i Skattebustogo – rett etter at to busser nettopp hadde kjørt. Lokalene var ikke ryddet, og vi hadde ikke nok lunsjmat. Noen kloke hoder fant på å skrape sammen rester fra fatene og stekte vafler i en fart – og gjestene virket fornøyde. Godt at vi ikke hadde noe Mattilsyn den gangen!

– Hauge hadde ambisjoner om å gjøre museet til et senter for amerikanere som søkte sine slektsrøtter. Han var kommet langt med dette da han sluttet, men alt dette og mye mer forsvant under en brann i 1965.

Markedsføring

Inger Noraker Raagholt forteller at de var flere som var ute på reiser for å reklamere for Valdres og museet.

– En gang dro vi i full storm med «Holger Danske» og var med i stort opptog i Århus, og vi var i Berlin og overrakte en geitebukk og et reinsdyr til borgermester Willy Brandt. Vi dro på utvekslingsturer til Maihaugen og Totenmuseet, og inviterte reisebyråer og firmaer fra Oslo og Bergen for å selge produktet vårt.

– Hauge kastet stadig fram nye ideer. Erling Stordahl og Hauge hadde mye på gang, og ideen til Ridderrennet tror jeg kom fra Hauge. Under hans ledelse erklærte både presse og reiselivsaktører at Valdres Folkemuseum var det hyggeligste og beste museet å besøke – noe han fikk til i løpet av noen få år. Han var den som satte både museet og Valdres som dalføre på kartet i den utenlandske pressa.

– Jeg mener at vi som fikk delta i denne prosessen, kan være stolte av det vi fikk bidra med. Verken Valdres eller museet ville vært det samme i dag, uten hans innsats. Takket være ham hadde Valdres fått en turistnæring som ga mange nye arbeidsplasser og skatteinntekter.

Urettferdig kritikk

– Noen kritiserte nok Eiliv Odde Hauge for at han ikke var museumsmann, men det er en kritikk jeg synes er urettferdig – spesielt ut ifra hans ansettelseskontrakt. Hauge fant, snuste opp og fikk kjøpt inn mange av «juvelene» som nå finnes på museet. Han var nøye med å samle historia bak tingene, og brukte penger på istandsetting og vedlikehold.

– Men noen mente nok også at han var litt for kontroversiell, og høsten 1963 sa Hauge opp stillingen sin i sinne. Siden angret han, og ba om at styret skulle se bort fra oppsigelsen. Men det ville de ikke, og så vidt jeg har forstått, ble han heller ikke takket av eller gjort noe ære på for sin innsats.

 




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


one × two =