Fra Valdres til Sør-Sudan

Forbilde: – Dette er mitt favorittbilde av ham, sier Sandra og holder fram et innrammet bilde av morfar Ottar Bergene, som var motstandsmann.

Sandra Tjørn betegner seg selv som ei fjellgeit som helst unngår varmen. Det kommende året skal hun imidlertid tilbringe nær ekvator i et av verdens farligste land på oppdrag fra FN.

Tekst og foto: Ingri Valen Egeland

Det er en stille, kald fredagsettermi ddag  i  februar på    Marsteinshøgda på Fagernes. Sandra stårutenfor barndomshjemmet i den til nå ubrukteørkenuniformen, som om et par månederblir fast arbeidsantrekk når kapteinløytnanten reiser tilSør-Sudan, hvor hun blir en av i underkant 20 norskestabsoffiserer fra det norske Forsvaret i FN-styrken UnitedNations Mission in South Sudan (UNMISS). De snø-tunge grantrærne omkring står i sterk kontrast til klimaet
som venter henne det kommende året.

Vil bidra for landet

– Jeg er egentlig ikke så veldig glad i varmen  og er ihvert fall ikke spesielt begeistret for slanger og edderkopper.I Sør-Sudan lever noen av de farligste slangenei verden, så akkurat det blir litt utenfor komfortsonen, humrer 33-åringen. Etter flere kurs og oppfriskning av  gamle kunnskaper, føler hun seg imidlertid trygg på egne ferdigheter før hun reiser ut på FN-oppdrag i detsom regnes som et av verdens farligste land.

Denne våren setter Sandra Tjørn kurs mot Sør-Sudan. Her blir hun værende i ett år som stabsoffiser fra det norske Forsvaret i FN-styrken United Nations Mission in South Sudan.

– Når du drar til et land der det er borgerkrig og stor ustabilitet, er det ikke trygt, men jeg er ikke bekymret.Det er ikke et sted du reiser på ferie akkurat, men vi harjo trening. Nå har jeg jobbet i stab lenge. Da blir du littsatt tilbake, men det går fort å komme inn i det igjen sidendette er noe du har drillet såpass mye på tidligere, sier Sandra, som nå jobber som fagekspert struktur i Forsvarets fellestjenester.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bidra for landet mitt. Det er derfor jeg er i Forsvaret i uniform. Siden det heldigvis ikke er krig i Norge, tenker jeg at det er naturlig at jeg drar ut et annet sted. Norge er avhengig av alliansen vi har med FN og NATO, så dette blir min måte å uttrykke patriotisme på. Jeg ser veldig fram mot å bli kjent med en stor og kompleks organisasjon som FN, fortsetter hun.

Interne stridigheter og ytre uro

Sør-Sudan er verdens yngste land, men interne stridigh e ter har preget landet siden selvstendigheten i 2011.Forholdet til landet de løsrev seg fra, Sudan, er ogsåskiftende, grunnet uenighet om landegrenser og fordeling av oljeressurser i området.

Valkyrieringen for uteksaminerte kadetter ved Sjøkrigsskolen bærer Sandra alltid. – Den er viktig for meg, sier hun.

– Også da Sør-Sudan var del av Sudan, var det myeuro i sør. Det er et område med forskjellige stammer og ulike grupperinger som har ført til etniske konflikter. Det er i dag 1,9 millioner internt fordrevne flyktninger i Sør-Sudan. Usikkerheten gjør også at det produseres lite i landet, som i utgangspunktet er flott og frodig – blant annet renner Nilen gjennom Sør-Sudan, forteller Sandra.

– Det militære er en veldig liten del av FN. Vår oppgave er å beskytte sivilbefolkningen og sørge for at hjelpeorganisasjoner får gjort den jobben de skal, i tillegg til å forsøke å bidra til implementeringa av fredssamtalen, utdyper den kommende stabsoffiseren i Sør-Sudan, som skal ha base i hovedstaden Juba i tolv måneder.

I Afghanistan

I et helt år skal Sandra være borte fra familien. Da er det en fordel å ha en samboer som har tjenestegjort utenlands for Forsvaret tidligere, som vet hva et slikt oppdrag krever.

33-åringen trives i Jotunheimen. Her
med Svartdalen i bakgrunnen. (Foto: Privat)

– Jeg var i Afghanistan i 2009 i forbindelse med NATO-bidraget der, så det blir noe helt annet, men det er greit å ha erfaring med den typen situasjoner selv, så jeg i alle fall vet litt hva hun skal igjennom. Jeg er glad for at hun endelig skal få reise ut. Dette er noe hun har jobbet for lenge. Samtidig er det selvfølgelig todelt fordi man gruer seg litt fordi den fysiske – og kanskje til dels også psykiske – avstanden blir lang. Hun skal til et utsatt område, men jeg er trygg på at hun er trent til det, sier Sandras samboer, Steffen Nerbråten Jevne, som også kommer fra Fagernes. Han har masterutdanning fra Norges idrettshøgskole og jobber som lærer og personlig trener i Oslo, der paret bor sammen med de to strihåra vorstehhundene Lukas (13) og Birk (7).

– Han takler det veldig bra. Han er ikke for glad eller for negativ – for alt er jo gærent egentlig, ler Sandra.

– Hardest å dra fra ham

– Planen er å få Steffen nedover når jeg har permisjon, så vi kan treffes i et av landene utenfor Sør-Sudan for å fiske litt og gå i fjella – gjøre det samme vi gjør hjemme i Norge egentlig, bare uten hundene, i en god del varmere vær, smiler hun. Det utflyttete kjæresteparet fra Fagernes deler lidenskapen for friluftsliv, jakt og fiske.

Sandra og samboeren Steffen deler jaktinteressen. Her sammen på rypejakt på Golsfjellet høsten 2016.

– Det er veldig fint å ha en felles hobby, for da er det lettere å finne på noe begge har lyst til. Valdres har nok satt sitt preg på oss der – det er en del av DNA-et, sier Steffen.

– Det er kjedelig for Steffen når han skal på guttetur, for jeg vil jo alltid være med. Venninnene mine er ikke akkurat så interessert i å dra på jakt eller fisketur, sier Sandra humrende.

– Jeg kommer til å savne gubben og bikkjene, men Steffen snakker jeg med og vet at de klarer seg fint, så det aller hardeste blir nok å dra fra tantegutten min, Frans, på to og et halvt år, for vi har et veldig godt forhold. Det er ingen som tror at jeg klarer å være så lenge borte fra ham, smiler hun.

– Frans (2,5) er tanteskatten min. Jeg prøver å få ham med på tur så mye som mulig. (Foto: Privat)

Krigsfilmer som forberedelse

Å gå inn i militæret, var tidlig et mål for Sandra – inspirert av morfaren, Ottar Bergene fra Etnedal. Han var med i motstandsbevegelsen på Breiesleiren på Tonsåsen under andre verdenskrig.

– Han har alltid vært min helt. Selv om han gikk bort i 1998, satte han veldig dype spor i meg. Når du er liten, bestemmer du deg for at «du skal bli militær», men på ungdomsskolen begynte jeg å undersøke militærbegrepet nærmere. Jeg var også med på noen jentecamper som Forsvaret arrangerte. Det var jo ikke så vanlig at jenter gikk inn i militæret da.

– Har det vært en tøff vei å gå?

– Jeg synes at folk bruket ordet «tøft» altfor mye. Det har vært krevende fysisk og psykisk, men jeg tenker det er positivt at folk tester seg selv litt og får kjent på hvor grensene går, sier Sandra, som da hun søkte seg inn i militæret ble «skuffet» over hva som møtte henne på rekruttskolen.

Bilde av Sandra som rekruttskoleelev i 2004.

– Jeg visste veldig lite. Jeg hadde forberedt meg gjennom å se krigsfilmer og trodde at jeg skulle komme til å gråte meg i søvn hver kveld, ler hun.

– Det var liksom ikke så utfordrende som jeg hadde trodd det skulle bli, så jeg søkte befalsskolen – der fikk jeg det jeg ba om, sier Sandra, som fullførte Sjøkrigsskolen i 2012. Hun har i senere tid selv jobbet med utdanning og opptak av befalselever.

– Pappa sier han ikke er så veldig overrasket over at jeg har taklet Forsvaret bra, så jeg pleier å si at det er fordi jeg var vant til å bli kommandert hjemme, ler 33-åringen.

– Nei da, pappa er verdens snilleste, men han har vært veldig bestemt. Vi er egentlig veldig like. Jeg har vært rekrutt lenge, men nå har jeg gått forbi ham – nå er han jo pensjonist også, fortsetter Sandra humrende når hun snakker om far og tidligere politiførstebetjent i Nord-Aurdal, Gabriel Tjørn.

«Avhengig» av Valdres

– Jeg har alltid fått lov til å være meg selv. Da jeg var liten, gikk jeg med rare klær, hadde «MacGyver»-sveis og skulle være guttejente, men det var aldri noen som dyttet meg inn i en bestemt form. Det synes jeg er veldig fint, sier Sandra mens hun ser ettertenksomt ut i luften. Hun sitter ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet. Det er mørkt og stille i huset ellers – foreldrene, Kirsten og Gabriel Tjørn, har allerede dratt opp til familiehytta på Timannstølen i Tisleidalen, der resten av familien venter. Hytta er et viktig samlingssted. Sandra og Steffen er på helgevisitt og er innom barndomshjemmet hennes på Fagernes, før også de setter kurs mot hytta og skal spenne skiene på.

Sandra sammen med «gutta sine», som hun kaller samboer Steffen og hundene Lukas og Birk.

– Jeg og gutta, Steffen, Lukas og Birk, er veldig glade i hytta, men om sommeren er det gjerne litt vel mye mygg der. Da tar vi med oss telt og drar opp til Beitostølen for å fiske der i nærheten for eksempel. Ellers er vi mye i Jotunheimen. Vi bruker generelt nærområdet mye når vi er i Valdres. Nå om vinteren er det supre langrennsforhold i Skrautvål for eksempel. Pappa er kjempegod til å smøre skiene mine – ikke til forkleinelse for Steffen, han er flink han også, men pappa har gjort det i alle år, smiler Sandra.

– Det viktigste med å komme fra Valdres for min del er at man har et godt sted å komme tilbake til, der man både kan få ut energi og hente ny energi. Jeg er helt avhengig av det. Jeg er veldig glad i Valdres, og alt det har å tilby, både vinter, vår, sommer og høst, avslutter hun.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


five × 4 =