Ungt blod i orkestergraven

Guro Kleven Hagen (23) fra Fagernes ble noen dager inn i det nye året annonsert som ny konsertmester ved Den Norske Opera & Ballett.

Guro Kleven Hagen (23) kjenner på en frihetsfølelse når hun nå skal inn i fast stilling som konsertmester i Operaen.

Tekst og foto: Ingri Valen Egeland

Jeg skal på en måte være … Guro avbryter seg selv idet hun er i ferd med å fortelle om sin nye jobb.

– Det er jo dette jeg har sagt i alle intervjuer, men … Jeg skal på en måte være bindeleddet mellom dirigenten og orkesteret. Jeg synes det er den beste måten å beskrive det på, fortsetter hun.

Det ble lagt merke til fra flere hold da den unge fiolinisten fra Fagernes noen få dager inn i det nye året ble utnevnt til ny konsertmester ved Den Norske Opera & Ballett. Dette gjør henne ikke bare til landets yngste i den prestisjefylte rollen. 23-åringen skriver også historie ved å bli den yngste konsertmesteren ved den sentrale, nasjonale kulturinstitusjonen noensinne.

– Det blir fint å føle at jeg har et sted hvor jeg kan føle at jeg hører til, sier den nye konsertmesteren, som de siste årene har brukt mye tid på å reise rundt som solist.

Må bruke bevegelser

Selv henger ikke hovedpersonen seg så mye opp i akkurat det.

– Det er litt rart. Jeg forstår at det er spesielt at ingen andre i denne posisjonen har vært like unge, men til syvende og sist er det jo bare en jobb jeg skal gjøre – forhåpentligvis ikke noe dårligere enn tidligere konsertmestere, selv om jeg er yngre – så jeg tenker ikke så mye på det egentlig, sier Guro.

– Det jeg synes er morsomt, er at de har valgt meg som har såpass liten orkestererfaring fra før. Jeg har spilt en del kammermusikk og sammen med orkester som solist – slik sett har jeg vært del av det profesjonelle musikklivet veldig lenge, men ikke som del av et orkester, fortsetter fiolinisten.

Fiolinisten fra Fagernes har mange milepæler å se tilbake på. Nå blir 23-åringen Operaens yngste konsertmester noensinne.

Allerede i 2011 debuterte hun som solist med Oslo-Filharmonien. 23-åringen understreker at hun fortsatt har mye å lære og vil bruke tid på å finne sin form som konsertmester.

– Det blir en annen måte å spille på. Som konsertmester må man vise bevegelser så tydelig at potensielt hundre andre musikere skal se hva du gjør og kunne tolke kroppssprå- ket ditt på avstand. Oftest skal man helst heller ikke høres for tydelig selv heller, men bli del av den klangen som kommer ut fra gruppa.

Latterkrampe i orkestergraven

Guro har plassert den dyrebare, Dextra Musica-utlånte fiolin fra 1700-tallet forsiktig ved siden av seg og varmer hendene på en kopp te i kafeen i foajeen på det som snart blir hennes nye arbeidsplass. Fiolinisten er kun på en snarvisitt. Først fra slutten av april tiltrer hun i stillingen og skal fast ta turen til det majestetiske landemerket og turistmagneten i Bjørvika i Oslo. Den påtroppende konsertmesteren har imidlertid allerede rukket å bli litt varm i trøya.

I månedene før hun ble annonsert som ny konsertmester, måtte Guro gjennom en krevende prosess for å bevise at hun var rett kvinne for oppgaven.

Guro spiller på en C. Bergonzi, også kjent som
«Kreisler-Bergonzi», fra 1700-tallet, utlånt av Dextra Musica.

– Etter at jeg hadde sendt inn søknad, var jeg en av omkring 20 stykker som var på prøvespilling i mars. Jeg måtte så gjennom flere runder, før de til slutt valgte meg til å bli prøvd ut i orkesteret, forklarer fiolinisten. I prøveperioden fra august til desember ventet til sammen fire prosjekt, deriblant å skulle lede orkesteret gjennom oppsetningene av Mozarts velkjente opera «Tryllefløyten», med blant andre Atle Antonsen i en av hovedrollene, og «Wozzeck» av Alban Berg

– «Tryllefløyten» er tidvis så morsom at man nesten får latterkrampe mens man sitter og spiller. «Wozzeck» på sin side blir den rake motsetningen, hvor man kjenner at man omtrent blir på gråten der man sitter, sier Guro. Opera får en til å kjenne på de store følelsene, mener hun.

– Jeg har alltid vært et følelsesmenneske og liker opera veldig godt. Det er kanskje en grunn til at jeg har havna her.

Operaen i Bjørvika i Oslo er et nasjonaltlandemerke og en turistmagnet.

Stemt fram av nye kolleger

Rett før jul fikk Guro beskjeden om at hun var blitt innstilt til ny konsertmester.

– Jeg ble veldig glad selvfølgelig. Man føler litt på det i de månedene man vet at man blir vurdert. De som sitter rundt deg skal jo til slutt bestemme seg for om de vil stemme på deg eller ikke. Det var da veldig godt å merke at innsatsen ble satt pris på og vite at man kommer til et sted hvor man er ønsket, sier Guro. Hun er ydmyk overfor det faktum at orkestermedlemmene selv deltar aktivt i ansettelsesprosessen av ny konsertmester.

– For utenforstående er det kanskje ikke alltid like enkelt å bedømme nivået som nettopp for profesjonelle musikere. Slik sett er det egentlig veldig logisk at det er nettopp orkestermedlemmene som avgjør, mener fiolinisten som nå skal fungere som orkesterets unisone stemme overfor dirigenten.

I slutten av februar varGuro Kleven Hagen nominert til Spellemannsprisen i klassen for klassisk musikk for albumet «Fait Pleurer Les Songes», som hun har gitt ut sammen med pianist Marianna Shirinyan.

Deler på oppgaven

Oppgaven med å lede Operaorkesteret, som består av totalt 101 fulltidsansatte musikere, vil hun dele med Operaens allerede eksisterende konsertmestere, Catharina Chen og Øyvind Bjorå.

– Det er ikke slik at jeg sitter i orkestergraven hver gang det er forestilling her på huset. I denne jobben gjør man 150 tjenester, som det kalles, i løpet av et år. Det vil i praksis si at man er på jobb i Operaen til
sammen 150 ganger, enten det er en forestilling på kvelden eller en prøve på dagtid det dreier seg om, forteller Guro.

– I tillegg er også forberedelser en stor del av jobben. Før første prøve til en ny forestilling skal man for eksempel gjerne ha hørt på ulike innspillinger, studert partituret nøye og satt strøk for orkesteret. Enkelte ganger har man som konsertmester også egne soloer man må øve ekstra på. Det ligger i jobben at man skal opprettholde et visst nivå. Jeg trenger å føle at jeg hele tiden utvikler meg som fiolinist.

Faste kolleger for første gang

Når 23-åringen om noen måneder starter i jobben for fullt, venter forberedelser til nok en operaoppsetning av Mozart, «Don Giovanni», i tillegg til Tsjajkovskijs «Svanesjøen». Selv om jobben som konsertmester i Operaen ikke er noen vanlig ni til fire-jobb, ser Guro fram til å ha en fast arbeidsplass å gå til.

– Å bare reise rundt hele tiden i den grad jeg har gjort, kan bli slitsomt i lengden. Jeg gleder meg veldig til å kunne ta klesvasken litt oftere, sier Operaens nyslåtte konsertmester.

– Jeg ser veldig fram til å få faste kolleger. De månedene jeg har prøvd meg der nå, har jeg satt pris på muligheten til å bygge relasjoner og kunne lære seg å spille godt sammen over lengre tid. Når man på en festival blir satt til å spille med andre musikere for eksempel, er det kanskje den ene gangen man spiller sammen – og så ser man ikke noe mer til hverandre etter det.

Selv om fiolinisten, som i tillegg til bakgrunnen fra Barratt Due Musikkinstitutt, har utdanning fra Hanns Eisler Hochschule für Musik i Berlin, de siste årene i utgangspunktet har hatt fast base i Oslo, har det blitt en del reisedøgn.

– Å bare reise rundt hele tiden i den grad jeg har gjort, kan bli slitsomt i lengden. Jeg gleder meg veldig til å kunne ta klesvasken litt oftere, konstaterer Guro med et smil. Den påtroppende konsertmesteren
er likevel klar på at hun ikke kommer til å slutte å påta seg solistoppdrag.

– Jeg tror det går fint an å kombinere det med den nye jobben. Nå kan jeg velge de prosjektene jeg virkelig har lyst til å gjøre.

Kreativt overskudd

Da Guro begynte å spille fiolin som femåring, åpenbarte det seg tidlig et talent. I 2010 vant hun den NRKsendte talentkonkurransen «Virtuos», deltok som finalist i Menhuin Competition, hvor hun også ble tildelt EMCY-prisen, og spilte seg til andreplass i Eurovisjonens konkurranse for unge klassiske musikere. Tre år senere ble hun tildelt Statoils talentstipend innen klassisk musikk på én million kroner.

Med mange milepæler å se tilbake på, sin unge alder til tross, har 23-åringen, ifølge henne selv, oppnådd mer enn hun har turt å drømme om. Det er ikke lenger noe hun føler at hun «må» gjøre, som hun selv sier det. Fiolinisten kjenner på en frihetsfølelse – og et kreativt overskudd.

– En drømmeprosess

Dagen etter det ble annonsert at Guro blir konsertmester i Operaen, ble det også kjent at hun sammen med pianist Marianna Shirinyan er nominert til Spellemannsprisen i klassen for klassisk musikk for albumet «Fait Pleurer Les Songes».

– Å spille inn franske og russiske sonater er en drøm jeg har hatt lenge, forteller Guro.

– Vi hadde veldig fine innspillingsdager i Sofienberg kirke. Det var en drømmeprosess hvor vi bare spilte musikk vi virkelig brenner for – uten å tenke på hva andre ville mene om det. Av den grunn ble jeg veldig overrasket da det ble klart at vi var nominert. Dette var virkelig ikke noe jeg hadde tenkt på i det hele tatt, så det kom litt ut av det blå. Da jeg slapp den første plata mi i 2014, var jeg nok mye mer opptatt av hvordan den ville bli mottatt, sier Guro om debutalbumet hvor hun hadde med seg Oslo-Filharmonien, som den gang høstet lovord i blant annet internasjonalt anerkjente Gramophone Magazine.

Guro i en av gangene inn mot Operanes hovedsal, hvor publikum fra våren av kan ta turen for å se fiolinisten fra Fagernes i aksjon som konsertmester fremst i orkestergraven.

Klassisk og Queen

I sommer får Guro med seg Marianna til sine hjemlige trakter når de skal opptre sammen under Valdres Sommersymfoni. I tre og et halvt år har 23-åringen vært kunstnerisk leder for festivalen, hvor hun også bidrar aktivt som utøver. Selv om hun om ikke lenge starter i full jobb i Operaen i Oslo, har hun ingen planer om å overlate oppgaven til andre.

– Det er utrolig fint å kunne invitere musikere som jeg hører på eller har spilt sammen med, enten det er verdensstjerner eller helt ukjente artister, som jeg virkelig setter pris på, til å spille på festivalen, forteller hun. Å få hver enkelt festivalartist sin timeplan til å gå opp krever nøye planlegging.

I en intensiv hverdag som
fiolinist, passer Guro også på å ha dager hvor hun tar helt fri fra fiolinen.

– Jeg liker godt å sitte med litt puslespillarbeid. Dette er jo noe man kan drive med når man er på reisefot eller sitter hjemme foran PC-en også, smiler Guro som dessuten legger ned mye tid på å plukke ut repertoar. Også når hun ikke selv står for spillingen, går det mye tid med til å lytte til klassisk musikk.

– Samtidig forsøker jeg å ikke bli for snever i musikksmaken også, så jeg liker gjerne å høre på radio og annen type musikk også. Jeg har sansen for Ingebjørg Bratland. Susanne Sundfør synes jeg også gjør mye bra. Dessuten har jeg alltid vært veldig fan av Queen, røper den unge fiolinisten som også sørger også for å finne pusterom i en travel musikkhverdag.

– Jeg føler egentlig at jeg er ganske flink til å koble av og være bevisst på å dra et sted uten fiolinen en dag eller to, ta ordentlig ferie og være sammen med folk jeg er glad i. Med en gang jeg har vært litt lenge i Oslo, merker jeg at jeg savner Valdres, og selvfølgelig mamma og pappa som bor der. Det er noe med hele stemninga – å kunne sove lenge uten å bli vekket av gravemaskiner, kjenne på stillheten og nærheten til naturen, avslutter Guro.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


fifteen − six =