Kallen i fossen

VINTERSANG: Selv på en grå vinterdag og med føttene i isvann kan fossekallen synge en liten trall for både seg selv og oss.

Is og kulde hersker. Bekken, elva og sjøen står stive og hvite. Bare der det er stri strøm og heftig fall finner du mørke åpninger med bevegelig vann. Her treffer du Norges nasjonalfugl, fossekallen.

Tekst: Tanaquil Enzensberger
Foto: Thor Østbye

Kjært barn har mange navn. I Valdres heter den føssekall, men sytti andre norske navn er kjent, blant disse vasstrost, strandsporv, kvennkall, strandhest og strandsitar.

Hele dagen er fossekallen i livlig og hvileløs aktivitet. Du får øye på en rykkende neiebevegelse. Så spretter den ned til vannkanten. – Vips, så har den stukket hodet under vann. – Vips, så neier den noen ganger, kaster av seg vanndråper, – og stikker hodet nedi igjen et par ganger. Og – der! – stuper hele den vesle kroppen ut i isråken og blir borte. For snart å duppe opp som en kork på nesten samme sted.

Det er litt av en jobb å skaffe nok energi til å tåle kulda. Fossekallenes meny er fullstendig animalsk. Viktigst er vannlevende insektlarver; larver av døgnfluer, vårfluer, knott og steinfluer. De spiser også voksne vanninsekter, snegler, småskjell og små fisk.

UNDERVANNSSØK: Ved hjelp av sitt gode undervannsyn kan fossekallen både se byttet og beregne avstand og jaktrute under vann.

Så fort et offer er lokalisert med undervannskikking, stuper kallen ut i isvannet. De sterke vingene brukes som ror for å komme ned til bunnen. Der nede går fuglen til fots med strømmen for å sanke det den har fått øye på. Den kan snu småstein, grus og lauv med nebbet under turen. Vanninsekter blir skånselløst vridd av steinen de har satt seg fast på. Med fangsten i nebbet er det gjort på et blunk å sprette opp på isen igjen.

Ved siden av jakt er fjærstell den viktigste dagaktiviteten. Hver fjær må ligge riktig og være smurt med et tynt fettlag. Slik holder fuglen seg tørr og omgitt av en isolerende luftkappe under dykkene. Smørefettet kommer fra en fettkjertel som sitter nederst på ryggen over halerota. Med nebbet hentes litt smurning fram og fordeles utover med en feiende bevegelse. Om natta er det om å gjøre å finne en beskyttet hvileplass hvor nattaktive rovdyr ikke finner fram. Gjerne i et bergframspring i fossekanten, i et elveforbygg av naturstein eller i en gammel steinbru.

FOSSEFLYGING: Det har sine fordeler å være god både til vanns og i lufta. Fossekallen kan finne en beskyttet reirplass bak vannfallet.

Hvis ikke lyden blir overdøvet av brusende vann, kan du høre fossekallens kvitrende sang og klikkelyder gjennom hele vinteren. En annen interessant kommunikasjonsmåte er stadig gjentatt blunking. Før trodde man at blunkingen var spesiell for fossekallen. Senere har det vist seg at de fleste fugler blunker like ofte. Men
der andre fugler har mørke øyenlokk, er de øvre øyenlokkene lyse hos fossekallen, og avtegner seg tydelig mot de mørke hodefjærene.

Helst holder fossekallene seg som standfugl i samme område hele året. Men når isen lukker seg over jaktmarkene blir det vanskelig å skaffe nok mat. Da må det trekkes. Helst til et åpent sted som ikke er for overbefolket av artsfeller. Det blir å fly elvelangs for å se om kong Vinter er mindre mektig nedover i dalen. Kanskje helt ute ved kysten? En andel av fossekallene trekker ut av landet, hovedsakelig til Danmark og Sør-Sverige.

FANGST: Ei ørekyte har blitt offer for dykkeren. Spreller fangsten mye, slås den i hjel mot en stein før den blir fortært.

De som har måttet reise fra en mindre vintersikker plass søker seg hjem så snart det blir forhold til det. Et godt revir har både en trygg reirplass og godt næringsgrunnlag, med grunt, friskt, strømmende vann.

Reirplassen legges på et sted med overheng; en liten heller, et berghull, under et brospenn eller en overhengende rot. De små dunungene, som ennå ikke har vannavstøtende fjærdrakt, må holdes tørre. Likevel må reiret ligge i umiddelbar nærhet og rett over strømmende vann. Slik blir skitt og alle andre spor vasket bort
med vannet, så rovdyr ikke finner fram til egg eller unger. En annen fordel er at fossedur og vannbrus kamuflerer ungenes tiggerop.

BOLIG: Godt skjul, overbygg og trygg plassering nær strømmende, grunt vann gjør at denne fossekallen har revir med en nærmest perfekt reirplass. Dette ytterreiret har nok vært brukt og reparert i mange år.

Boligen er et forseggjort stykke arkitektur. Ytterst er det et kuleformet hus av mose, med inngang i nedkanten. Inne i kulen bygges selve reiret av strå og lauv, som hos andre fugler. En god reirplass med tilhørende revir brukes om igjen år etter år. Ved våroppryddingen må mosekula repareres, det gamle reirmaterialet kastes ut, og nye, rene strå hentes for å bygge reir. Når hvitveisen blomstrer blir det egg og unger. Men det er en annen historie.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


18 − 14 =