Stirre på starr

Støvelkledde botanikere leter etter den sjeldne finnmarksstarren i ei grasmyr i Øystre Slidre. De tynne, hengende aksene er slett ikke lett å få øye på (innfelt).

Ute på den store grasmyra spankulerer noen underlige folk i gummistøvler. Av og til huker de seg ned mens de glaner i plantedekket, eller de stimer sammen for å studere noe ekstra spennende i lupene sine. Du er vitne til at en gjeng botanikere studerer starr.

Tekst: Tanaquil Enzensberger
Foto: Thor Østby

Med mer enn 100 arter utgjør starr – størr på valdresmål – den største planteslekta i norsk natur. De fleste trives i myr, sump og vannkant, men enkelte kan også forekomme i tørrere jordsmonn. Noen er
ekstremt nøysomme, andre krever rikelig med kalk og mineraler for å trives. Økologene kan derfor identifisere ulike naturtyper ved å studere hvilke starrarter som vokser der.

Under bakken sender starrplantene ut utløpere. Én og samme plante kan dermed dekke enorme områder. Selv om gamle skudd dør, lever individet videre. Ved en undersøkelse viste det seg at ett slikt klon var mer enn 3000 år gammelt.

Alle har sett dem, men få har lagt ordentlig merke til dem, og enda færre vet å skille dem. Ulikt de nærskyldte artene i grasfamilien har starr trekanta strå som mangler leddknuter. De enkjønna blomstene er samlet i aks i toppen av strået. En enkel inndeling etter hvordan aksene sitter kan hjelpe oss med artsbestemmelsen: Gruppe nummer én består av arter som har strå med bare ett aks. Hos gruppe nummer to sitter hannaksene øverst og hunnaksene nederst, mens den tredje gruppen har flere like aks, med både hann- og hunnblomster i samme.

SOTSTARR: Med sitt karakteristiske utseende er den en sterk indikator på kalk- og
mineralholdig våtmark som botanikerne gjerne kaller ekstremrik myr.

Utover sommeren utvikles frø i hunnaksene. Nøttefruktenes farge og fasong og utseendet på dekkskjellet under hvert frø er unikt hos hver eneste starrart, og vel verdt å kikke nærmere på. I tillegg til de mange snarlike artene forekommer talløse artskrysninger. Da har to nære slektninger paret seg og avlet avkom, som vanligvis er sterilt og ikke kan formere seg videre. Botanikertrikset er å sjekke om nøttefrukta er tom ved å prøve å klemme den sammen. Er det tilfellet, vil selv mange av ekspertene gi slipp på planen om å artsbestemme eksemplaret.

FRYNSESTARR: Selv profesjonelle botanikere kan ha problemer med å skille artene. Det letteste er å ta på seg brillene og gå nært innpå. Da vil du oppdage utsøkte skjønnheter.

 

 

Før sokkene ble oppfunnet ble sennegras brukt som isolasjon i komager og andre sko, noe som er best bevart i samisk tradisjon. Også til madrassfyll var sennegraset anerkjent. På vegløse støler, der sengetøyet ikke kunne kjøres opp ved buføringa holdt denne skikken seg lenge. Mang en eldre valdris husker nok hvordan det var å sove på sengefôr av starr. Starrslåtten ble gjort vinterstid, etter at isen hadde lagt seg på blautmyra, men før snøen la seg. Da kom slåttekaren utpå og det var gode tørkeforhold. Starrhøyet ble samlet i bunter som ble vridd og gnidd mjuke. Både til sengefôr og til «sokker» sies det at starr skal ha utgjort et overlegent materiale, gnagsårfritt og fuktabsorberende.

Siden store deler av landet vårt er dekket med starr, er de betydelige beiteplanter. Småfeet skyr myra, men storfé elsker å vasse ut i starrmyra på varme sommerdager. Dessverre får stadig færre kyr oppleve utmarksbeitene. For elg og rein og mange smådyr i fjell og myr forblir starren en uhyre viktig del av kostholdet.

STIVSTARR: De underjordiske utløperne fra høsten før og seinere de friske bladene er blant reinens første beiteplanter om våren. I toppen sitter ett hannaks, under to hunnaks med noen hannblomster i tuppen.

 




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


two × four =