Avdekker hvitvasking blant hvitsnipper

Førstestatsadvokat Håvard Kampen (40) fra Fagernes leder Økokrims hvitvaskingsteam, som består av ti personer. Her stående foran Ibsenkvartalet i Oslo der Økokrim holder til.

Alt er ikke svart–hvitt når man forsøker å komme til bunns i krevende hvitvaskingssaker. Da er det fint å kunne klarne tankene på gamle heimtrakter for utflytta fagernesing og førstestatsadvokat Håvard Kampen (40). Han leder Økokrims hvitvaskingsteam.


Tekst og foto: Ingri Valen Egeland


Blåtrikken suser forbi Oslo tinghus i rushtida en varm vårdag i hovedstaden. Ved siden av bygget som rommer landets største domstol, står to skrå- stilte bygninger. Den oppmerksomme TV-titter vil muligens dra kjensel på fasaden i det nevnte nabokvartalet, som har blitt lånt til det for mange velkjente, fiktive hotellet «Hotel Cæsar» siden Skandinavias lengstlevende så- peserie med samme navn begynte å rulle over TV-skjermene på slutten av 90-tallet. Mens det i TV-dramaet tilsynelatende foregår en hel del lyssky virksomhet bakom veggene, arbeides det i virkeligheta med å avdekke økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet på innsida av bygget i Ibsenkvartalet der Økokrim holder hus. Etterforskningsteamet som tar seg av hvitvaskingssaker er leda av førstestatsadvokat Håvard Kampen, som er oppvokst på Fagernes.

– Jeg føler at vi gjennom det vi driver med i Økokrim er ved kjernen av beskyttelse av fellesgoder, sier førstestatsadvokaten.

Bestemte seg tidlig

Etter å ha fullført jusstudier i Bergen, starta valdrisen sitt yrkesaktive liv i heimlige omgivelser da han jobba noen måneder hos advokat Ivar Hagerup i Vang.

– Det var vel mest for å komme litt i gang etter studiet mens jeg søkte på andre jobber, men det var et fint møte med arbeidslivet, sier 40-åringen. Videre tok han vegen til Gjøvik der han jobba som politifullmektig og deretter politiadvokat ved daværende Vestoppland politidistrikt, før den utflytta valdrisen, som under studiene var vitenskapelig assistent for en doktorgradsavhandling om strafferett og straffeprosess, begynte i Kripos i Oslo.

Håvard var aldri i tvil om at det var jurist han ville bli.

 

– Jeg tror egentlig jeg følte ganske tidlig at jeg ville like å drive med jus, og at det å gå i retten og argumentere for ei sak var noe som ville passe meg godt.

Skjæringspunkt

At far Magne Kampen er banksjef, hadde imidlertid ingen innvirkning på at han sjøl har endt opp med å praktisere jusen knytta til økonomisk kriminalitet, ifølge Håvard sjøl.

– Nei, det tror jeg kanskje ikke. Det var nok heller at jeg etter seks år i Kripos synes det var spennende å prøve noe nytt, humrer han.

– Jeg trives veldig godt her. Vi håndterer spennende, utfordrende saker som ligger i skjæringspunktet mellom sivil- og forretningsjus og strafferett. I disse tilfellene er jusen ofte mye mer krevende enn i andre mer konkrete straffesaker, hvor det er liten tvil om at noe straffbart er begått. Her er det ofte da saka begynner – ved å finne ut hva som faktisk er gjort, og hvor det straffbare eventuelt ligger, forklarer lederen for hvitvaskingsteamet. Han forteller videre at internasjonale bånd i sakene som etterforskes gjerne gjør prosessen enda mer omfattende.

– Vi er avhengige av etterforskningsbistand fra andre lands myndigheter nesten hele tida, så vi får en voldsom dokumentmengde å forholde oss til, og det kjennetegner sakene våre, fortsetter Håvard.

– Viktig samfunnsoppdrag

Særlig finanspressa følger Økokrims saker tett.

– Det er et ganske bra trykk på sakene her, kanskje ikke minst fordi vi går mot mennesker som normalt ikke er i straffesaker – ofte har de veldig mye ressurser og er i en offentlig posisjon.

– Før Økokrim ble oppretta som eget særorgan, hadde samfunnet store problemer med å få denne typen saker fram, sier førstestatsadvokaten og fortsetter engasjert:

Håvard Kampen har kort veg fra kontoret når sakene han og teamet hans har etterforska skal opp for tingretten i Oslo (t.h.).

– Jeg føler at vi gjennom det vi driver med i Økokrim er ved kjernen av beskyttelse av fellesgoder, altså velferdsstat, tillitssamfunn, infrastruktur og alle de usynlige instrumentene som holder samfunnet sammen, som det er viktig at alle slutter opp om, mener Håvard som understreker at vi lever i et av verdens mest velfungerende samfunn.

– Jeg blir provosert av folk som snakker om at man er heldig som vokser opp i Norge – det er ingen tilfeldighet at det er bra her. Det er ikke på slump at vi er kommet dit vi er i dag. Det er fordi det ligger mye hardt arbeid og disiplin bak hos et par generasjoner. Vi kan ikke ta det for gitt at det er slik. Det fordrer ei oppslutning om fellesskap, verdier og lovlydighet også framover – for det går veldig fort å rive ned det som har blitt bygd opp.

– Få har flytta heim

For Håvard gjelder samfunnsengasjementet også for hans tidligere heimregion, sjøl etter mange år utabygds.

– Jeg følger godt med på alt som skjer i Valdres og synes det er naturlig. Det er ikke bare rosenrødt når det gjelder framtidsutsiktene der. Sjøl om det er mye som går bra, er ikke befolkningsutviklinga positiv. En ting er innbyggertallet, en annen ting er demografien med tanke på hvilke årskull som er igjen. Hva gjelder dem jeg kjenner fra min egen oppvekst, er det ikke så mange som har flytta heim igjen, sier den utflytta fagernesingen og fortsetter:

Kampen-gården har vært en del av bybildet på Fagernes siden Håvards oldefar, Helge H. Kampen, førte den opp sammen med Olav Neste i 1929. I dag er det Håvards far, Magne Kampen, som eier bygninga. For seks år siden ble et nytt boligkompleks også oppført på tomta.

– Det er ikke lett å få folk til å flytte tilbake. Det er ikke nødvendigvis bare viljen det står på, men jeg tror man må være tydeligere på hvordan man vil ruste Valdres for framtida. Noen ganger er det kanskje fornuftig å se hvilken retning samfunnet uansett kommer til å utvikle seg, akseptere det og forsøke å være i forkant av utviklinga – før man uansett kommer til å bli dratt med på slepet til slutt. Jeg tror for eksempel det er lite sannsynlig at man om en generasjon vil snakke om seks Valdres-kommuner, sier han.

– Bør bli én kommune

Håvard mener Valdres for lengst burde vært slått sammen til én storkommune.

– Jeg skjønner at det er tungt å bryte opp. Man kan stoppe ei sammenslå- ing en og to ganger, men til slutt kan man ikke stanse det lenger. Vi har rask kommunikasjon og stort krav til offentlige tjenester. Bygdene bør være smarte, se inn i krystallkula og tenke: «Hva vil barna våre forvente av et samfunn – og klarer vi å produsere det på denne måten», mener 40-åringen. Sjøl anser han det ikke som aktuelt å kunne ta med seg kona, som jobber som transplantasjonslege ved Rikshospitalet, og tvillingdøtrene på fem år for å flytte til Valdres med det første.

– Det er vanskelig å se for seg at både kona mi og jeg skulle kunne få oss interessante jobber på Fagernes, medgir Håvard.

Følger Valdres FK

Sjøl om den tidligere fagernesingen har gjort osloborger av seg og i dag er bosatt 700 meter fra konas barndomsheim på byens beste vestkant på Besserud, bærer han imidlertid valdresidentiteten med seg i hverdagen.

– Jeg ser ned på Ready-banen fra verandaen. Valdres FK skal spille bortekamp mot Ready til høsten, så den matchen må jeg få med meg, forteller Håvard som deler fotballinteressen med broren Eivind Kampen, som er hovedtrener for andredivisjonslaget Kjelsås.

Fagernes er fortsatt «heime» for Håvard. I bakgrunnen sees Kampen-gården og boligkomplekset der foreldrene har bosatt seg i toppetasjen.

– Hvis vi blir værende i Oslo begge to, bryter vi ei lang rekke. Det er valdresrøtter så langt du kommer bakover i kirkebøkene både på mors- og farssida med noen få unntak, humrer Håvard. Det befinner seg imidlertid mange andre utflytta valdriser i omgangskretsen hans i Oslo.

– Sosialt omgås jeg ofte gamle kompiser fra Valdres. Vi er en kjernegjeng derfra som har holdt på kameratskapet. Det handler om å kjenne at du har røttene et sted, konstater han.

«Stasjonsbyhybrid»

At Håvard kommer fra Valdres, hører man imidlertid ikke på dialekten.

– E klara no å legge um, men … Den utflytta valdrisen mumler noen gloser på valdresmål for seg sjøl, før han fortsetter:

– Mamma og pappa snakker dialekt, men da jeg vokste opp på Fagernes i min generasjon var det en stasjonsby veldig prega av innflytting, så det ble vanlig å snakke en slags «stasjonsbyhybrid». Jeg merker at jeg bryter på dialekt litt innimellom når det kommer til enkelte ord og vendinger, sier den utflytta fagernesingen som innrømmer at kameratene fra bygdene rundt om er bedre til å holde på dialekten.

Ut i naturen

Med foreldre som fortsatt bor på Fagernes, blir det flere turer til Valdres i løpet av året.

– I tillegg har familien til kona mi hytte på Eidsbugarden, så vi prøver å være litt der også – men basen er på Fagernes. Døtrene våre trives veldig godt hos bestemor og bestefar og synes det er stas med den flotte leikeplassen i parken, smiler Håvard.

– Jeg sparka mye fotball her da jeg var yngre. Gamle Stadion bør brukes mer, fastslår den utflytta fagernesingen på spasertur gjennom parken på Fagernes.

Noen dager er gått siden forrige møte. Førstestatsadvokaten har benytta foreldra som barnevakter og er nettopp kommet tilbake til Fagernes igjen etter å ha utnytta Kristi himmelfartsdag med påfølgende inneklemt dag og helg på Valdresflye sammen med kona.

– Jeg dyrker fortsatt nærheta til skog og mark, og vi har bosatt oss rett ved markagrensa i Oslo. Det er helt klart noe jeg har tatt med meg fra oppveksten, avslutter Håvard, som vokste opp ved skogkanten på Marsteinshøgda.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


one × 5 =