Utsøkte orkidéer

NØYSOM: Hundrevis av flekkmarihender kan blomstre i myra, selv om det er magre forhold. Slektningen skogmarihand er langt mer kravfull.

Denne saftiggrønne midtsommerstida er det bare å nyte. Ta en rusletur. Finn de elegante, sære og snart sjeldne orkidéene. Noen av dem er enda vanlige mange plasser i Valdres.


Foto: Thor Østbye | Tekst: Tanaquil Enzensberger


I enkelte veikanter holder brudesporene bryllupsfest. De jevnt rosa blomstene med tredelt rund leppe og lange sporer er gode kjennetegn. Dessuten kan du bøye deg ned og oppleve den særegne, deilig krydrete duften som strømmer ut fra blomstene. Dag og natt lokkes sommerfuglene hit; de er de eneste som er utstyrt slik at de kan komme til nektaren i de lange blomstersporene.

SKOGMARIHAND: Blomsterleppa med framstikkende midtflik og de sterkt røde markeringene som skal lure insekter til å kikke innom blomsten er gode kjennetegn.

Brudesporer og andre orkidéer har til felles at pollenet sitter klumpet sammen i to pollenklubber, såkalte pollinier. Hver av dem sitter på et skaft med en klebrig skive. Når humler, bier, blomsterfluer, sommerfugler eller biller stikker hodet inn i blomsten for å forsyne seg med nektar eller pollen, fester klubbene seg der. Ved neste besøk i en blomst vil pollen fra polliniet bli stanget på plass på riktig sted. Forresten gjelder det bare slike insekter som leter etter nektar. Orkidépollen er i motsetning til annet blomsterstøv ikke spiselig for insektene.

Flekkmarihand og skogmarihand er antageligvis vanligst blant orkidéene våre. Navnet kommer av røttenes utseende. De er fortykket som en knoll med fem forgreininger, slik at de kan minne om hender. Marihandplanter har to slike «hender». For plantene fungerer de som lagerplass for opplagsnæring. Den ene rota bygges opp gjennom inneværende sommer. Den andre er fra forrige sesong, og brukes som næringskilde for årets tilvekst. Den nye rota er lys og frisk. I folketroen symboliserte den Jomfru Maria sin hånd, mens fjorårets svarte og innskrumpne rot ble forbundet med Fanden sin hånd.

Marihandblomstene har ikke nektar, men er utstyrt med flotte mønstre i rødt på den rosa bunnfargen, som får insektene til å besøke blomstene likevel. Strategien kalles narrepollinering. Insektene tolker fargesignalet som et løfte om deilig sukkermat. Narrepollinering er en utbredt metode i orkidéfamilien.

På kveldsturen kan du plutselig være omgitt av en herlig parfymeduft fra de hvite, elegante nattfiolene. De lokker til seg tussmørkesvermere med lange snabler. Svermerne stikker snabelen inn til nektaren i den lange sporen mens de svever som kolibrier foran blomsten.  Nattsvermerens hode kommer i kontakt med de klebrige skivene på polliniene, – og vips, – så har den fått horn i pannen.

FLEKKMARIHAND: Fargene er ofte bleikere enn hos skogmarihanda, og leppas midtflik stikker ikke særlig langt ut. Plantene er også ofte spedere med smalere blad.

Grønnkurla er en mye mer beskjeden type. Grønn og kamuflert er den ikke lett gjenkjennelig som orkidé. Til gjengjeld kan den vokse på mange ulike steder. I Valdres er den enda vanlig forekommende, så om du går inn for det, kan du garantert finne den. Her trives den godt i stølsområdene, men ellers i Europa regnes grønnkurlene som sterkt trua representanter for fjellengenes vegetasjon.

Ovenfra ser grønnkurla ut som en samling av kuler. Det kommer av at kronbladene over blomsterleppa danner en kuleformet hjelm. Fra nektaren i den vesle sporen, bare 2-3 mm lang, strømmer deilig honningduft, som lokker bestøvere som biller, bier, humler eller veps.

PARFYMERT: Nattfiolblomsten har enda begge polliniene på plass inne i blomsten. Et regnskyll kan ha hindret tussmørkesvermerne i å finne fram til blomsten.

Etter blomstring og pollinering danner orkidéene kapselfrukter, med tusener og hundretusener av bitte små frø i hver kapsel. Da nederlenderne skulle revegetere gjørmepølene som sto igjen etter at de hadde ødelagt en enorm myr med maskinell torvutvinning, kartla biologene alle planter som etablerte seg. Stor var overraskelsen da de fant flere planter av en orkidé som til da bare var kjent fra Amerika. Orkidéfrø er så ørende små at man tror vinden kan bære dem med seg hele vegen over Atlanteren.

Orkidéfrø har ikke opplagsnæring, slik nesten alle andre planter har. For å løse dette problemet samarbeider de med sopp. De små frøene kan vente i flere år før en passende sopp trenger gjennom frøskallet og starter springen. Soppene sitt lange vev av lange sopphyfer er effektivt til å ta opp vann og mineraler fra jorda. De forsyner den ørvesle frøplanta med karbohydrater til den har utviklet nok bladflate til å drive sin egen fotosynteseaktivitet, og kan forsyne seg selv.

Voksne orkidéplanter er også i stor grad avhengige av at bestemte sopper lever i de ytterste cellelagene i røttene. Mikrosoppene drar næring fra jorda som de leverer videre til orkidéen. Samspillet med sopper, kalt mykorrhiza eller sopprot, kan være en av grunnene til at orkidéer ofte er svært kravfulle med hensyn på vokseplass. Ikke bare plantene, men også soppene de samarbeider med, skal ha gunstige forhold.

BRUDESPORE: Rent rosa, med tredelt leppe og sporen hengende som en lang hale på baksiden av blomsten og duft som minner om kardemomme og kanel.

Mye av orkidélivet er fortsatt ukjent for vitenskapen. Vi vet at disse plantene er sårbare og mange av artene er i ferd med å bli utryddet. Noen få, som flekkmarihanda, vokser både på sur og kalkrik jord og både på tørre plasser og i myr. Ellers øker antallet orkidéer du kan finne når det er mye kalk i jorda. En viktig faktor er at oppdyrking, drenering og gjødsling har ødelagt mange vokseplasser. Utallige planter har ellers dødd ved at folk har forsøkt å grave opp planter for å dyrke dem, eller at plantesamlere har forsynt seg av de sjeldneste.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


four × 2 =