Staut – bak scenen

GJEMMER SEG: Staut skal overraske et 60-årslag på Beitostølen med et par låter og venter i et tomt festlokale på Beito Hotel for å ikke bli avslørt før de gjør entré i restauranten i andre enden av hotellet.

De seks bandmedlem­mene i Staut får det til å se lekende lett ut fra scenekanten, men mye slit og mange hoder står bak Valdres-bandets suksess.


Tekst / Foto: Ingri Valen Egeland


– Det er en meter for kort her, konsta­terer Lars Isachsen Jemterud og klør seg på haka. Det er tidlig lørdag etter­middag på Beitostølen og gjøres klart til ei tilstelning i Beitohallen hvor Staut skal opptre seinere på kvelden. Den tilmålte plassen der scenen skal rigges opp, er for liten i forhold til må­lene for Valdres-bandet sitt nye, faste sceneoppsett.

Isachsen Jemterud, som opprin­nelig kommer fra Volbu, blir stående å iaktta sceneplatået i noen sekunder sammen med lystekniker Patrick Morewood fra Hov, før de to raskt be­stemmer seg for rokeringene som må gjøres og fortsetter rigginga i samme radige tempo.

HODEBRY: Backlinetekniker Lars Isachsen Jemterud (fremst) klør seg på haka og kaster et blikk bort på lystekniker Patrick Morewood mens en innleid rigger venter på neste trekk – den tilmålte plassen er for liten for det faste sceneoppsettet, og rokeringer må til.

«Syngedamesyndrom»
– Det er nok ikke alle som skjønner hva det krever å få en Staut-konsert av stabelen, sier Lars. Det siste drøye året har den utflytta øystreslidringen vika­riert som backlinetekniker for bandet for hallingdølen Stig Are Trilhus, som han nå deler oppgava med. Ytterligere tre hallingdøler, lysansvarlig Daniel Kolstad Gimle og sjåførene Daniel og Ola-Marius Hovdegard, og en dram­menser, lydansvarlig Stig Vikestrand, samt Bjørn Skattebo fra Fagernes, som sørger for persontransporten, er del av teamet som følger Valdres-ban­det rundt i det ganske land på turné.

– En ting har jeg i alle fall lært: Man må aldri legge konserter samtidig med jaktstarten, humrer Lars.

– På ei lita kro i Kvinesdal i fjor kom det bare 20–30 stykker på konsert for­di elgjakta starta, utdyper den utflytta øystreslidringen med et smil.

– Gutta gir det samme på scenen uansett, men stort sett er også konser­tene veldig godt besøkt. Årets første Staut-konsert på en fullstappa Sen­trum Scene i Oslo var en «høydare». Det overraska meg at halve publikum kunne mesteparten av tekstene bare et par uker etter at den nye plata var sluppet. Det var en veldig blid gjeng som gikk av scenen etterpå, sier han. Backlineteknikeren, som i tillegg til å rigge opp utstyr og stemme stren­geinstrumenter for Staut, driver med flere egne bandprosjekter, samt job­ber som gitarreparatør, synes det er inspirerende å følge bandet. I fjor ble det 45 reisedøgn med Staut, kan Lars fortelle. I likhet med resten av teamet kommer han tett på bandmedlem­mene – som han også kjente godt fra før – og har etter hvert bitt seg merke i ett og annet:

– Gaute pleier å bli hes før han skal på scenen foran store konserter. Vi kaller det «syngedamesyndromet», gliser Lars.

LYDPRØVE: Lydansvarlig Stig Vikestrand fra Drammen finjusterer og følger med bak miksebordet mens Staut står på scenen under ei lydprøve i Beitohallen.

Skjerf og sitron
– Det stemmer nok det, svarer Gaute Lein Ausrød bekreftende på backline­teknikerens påstander. Klokka nær­mer seg 17.00, og Staut-vokalisten er i likhet med resten av bandet på plass for å gjøre lydprøve før kveldens opp­drag.

– Det er bare tull; foran hver eneste store konsert blir jeg så seriøs. Jeg leg­ger meg med skjerf, spiser sitron til middag og er helt idiot – og da blir jeg dårlig i stemmen. Det er nok mest psy­kisk. Andre dager kan jeg være ute å bade i Begna og spille tre spillejobber etterpå, uten at det har noe å si, utdy­per vokalisten.

– Men jeg har blitt mye flinkere til å ha et avslappa forhold til det med åra altså. Dessuten har jeg en liten kronisk betennelse på stemmen, som ligger i bunn, så det er ikke helt uten grunn at jeg bekymrer meg til tider da. Det har nok sikkert med slitasje og feil stemmebruk å gjøre, men jeg har fun­net ut at det beste er å ikke bry seg så mye om det – det er jo litt rock’n’roll også da, gliser Gaute, som likevel be­roliger fansen og svarer følgende på hvordan han tar vare på stemmen:

– Jeg spiser veldig mye ingefær rett og slett. Det er vel det. Jeg bruker in­gen oppvarming. Det liker jeg ikke; jeg blir bare mer sliten i stemmen av det. Det er bare å fortsette å spise ingefær og ikke tenke for mye, tror jeg.

EKSKLUSIV OPPTREDEN: Da restauranteier Roy Johansen (t.h.) spurte kompis og Staut-vokalist Gaute Lein Ausrød om han kunne synge i et 60-årslag for en venn på Bare Kos, forventa han ikke å få hele bandet på kjøpet.

Besvimelse og The Beatles-effekt?
Nervene meldte seg for Gaute også før årets første Staut-konsert i ei av Oslos storstuer, Sentrum Scene.

– Jeg tok meg sjøl i å være ganske nervøs, så det gikk noen låter før jeg klarte å nyte det. Det var surrealistisk – jeg har vært på mange konserter der før, men aldri stått på scenen sjøl. Jeg fikk sjokk da jeg hørte publikumsbru­set vi ble møtt av da vi kom på scenen. Det var en ubeskrivelig følelse. Man har nok opplevd noe liknende på Trollrock og andre store festivaler, men når det blir så konsentrert som i et slikt rom, blir lyden helt vanvittig, forteller vokalisten.

– Vi opplevde vår første besvimelse foran scenen allerede under første låt på Sentrum Scene. Jeg satser på at det var en form for The Beatles-effekt, humrer Ørnulf Juvkam Dyve, som i tillegg til å stå bak Stauts låtmateriale, trakterer trekkspill og tangenter.

Staut-fansen hadde venta lenge på konserten på Sentrum Scene, som i utgangspunktet skulle gå av stabe­len i september i fjor, men ble utsatt på grunn av plateinnspilling. Akutt sjukdom og sjukehusopphold fram til et døgn før konsertstart, gjorde imid­lertid at det ei stund spøkte også for denne konserten, men samtlige band­medlemmer stilte på scenen og gjen­nomførte slippkonserten for femte­plata «Ja» med stor suksess.

(Trykk på bildet for å se stort)

 

Femmere i fleng
Året har hatt alt annet enn en rolig start for Staut. Slippet av deres femte full-lengder 6. januar skapte oppstan­delse blant platekritikerne, og bandet har fått flere femmere på terningen kasta etter seg for albumet der Guy Fletcher, kjent fra Dire Straits, er gjestemusiker og bidrar med orgelspill på flere låter. Blant andre trilla Dag­bladets anmelder Øyvind Rønning en femmer på terningen og kunne allerede i romjula melde at «Valdres­bandet har finni seg sjæl». Aftenpos­tens Svein Andersen fulgte opp med samme terningkast og følgende kon­klusjon: «Staut er på vinnersporet».

Den første singelen fra plata, «Den eine», ble framført for publikum for første gang på riksdekkende TV på Idrettsgallaen på NRK1 i fjor, nokså nøyaktig ett år før albumslippet, mens den tredje singelen, «Følge hjarta» har vært å høre på TV2 gjennom hele høsten som den offisielle sangen til programmet «Jakten på kjærlighe­ten».

(Trykk på bildet for å se stort)

Ei suksesshistorie
Sju år er gått sida Staut slapp si sjølti­tulerte debutplate og først gjorde seg bemerka med sin fengende folkrock på valdresmål – også utafor dalføret.

– Vi hadde lagt ned bandet for lenge sida om det ikke hadde vært for disse folka, sier Dag Arve Sandnes og ret­ter blikket mot teknikere og riggere som etter flere timers rigging, fortsatt holder på med sitt i kulissene mens lydprøva pågår. Staut-gitaristen har slått seg ned ved et dekka bord i Bei­tohallen og takker teamet rundt Staut for at bandet kommer til dekka bord også når det gjelder det rent praktiske knytta til sceneopptredenen. Med spillejobb på Beitostølen har brorpar­ten av bandet sjøl kunne sette seg bak rattet eller ta beina fatt for å komme seg på jobb, men vanligvis har bandet både fast bandbuss og sjåfør – noe Dag Arve priser seg lykkelig over:

– I starten kjørte vi rundt i en full­stappa Toyota Hiace. På tur over Val­dresflya satt Ørnulf og sov mot den kalde ruta på passasjersida, mens Asle satt i midten og lente seg på skuldra mi mens jeg kjørte – da husker jeg at jeg var rimelig irritert. Etter den tu­ren var det nok, da kjøpte vi en band­buss så godt som usett like etterpå, ler han. Det var et konsertsamarbeid jula 2008 der fire av dagens bandmedlem­mer var delaktige, som la grunnlaget for Staut.

(Trykk på bildet for å se stort)

– Da vi spilte låtene, merka vi at det var spesielt en av dem som hadde noe eget ved seg – den hadde en sound som kunne satses videre på. Det er lå­ten folk i dag kjenner som «Snu de», forteller Dag Arve.

Noen måneder etter hadde Staut sin første spillejobb på Valdres FK sin fotballgalla, da også med dagens bas­sist Torgeir Bolstad på laget. Siden har det gått slag i slag med plateutgivelser, radiolistinger, TV-opptredener og spillejobber. I 2013 gikk tredjeplata ­«Stugureint» rett til topps på VG-lista Topp 40 og iTunes-albumlista. Åp­ningssporene «Sjå Sole» og «Slepp me inn» fra bandets to første plater nær­mer seg begge fire millioner avspillin­ger hver i Spotify.

Tidligere Plumbo-gitarist
Man skulle tro det var lett å la seg rive med av suksessen. «Si ja!» synges det i tittelsporet til Stauts så langt siste plate «Ja» – men bandet sier ikke ja til alle forespørsler. Bevisst holder de konsertantallet på et stabilt nivå for å kunne ha andre jobber ved siden av musikerlivet.

– Det må være lystbetont. Å skulle levere musikk til et forventningsfullt publikum gjøres best når det blir gjort med overskudd av spilleglede og spillelyst, mener Staut-gitarist Dag Arve. 45-åringen vet hva han snakker om; på 90-tallet jobba han sjøl som heltidsmusiker. Blant anna var han i studio med Jonas Fjeld og Eric An­dersen. Sistnevnte, som har skrevet sanger framført av artister som Bob Dylan og Johnny Cash, hadde den nåværende Staut-gitaristen med på si plate «Memory of the Future».

– Av andre prosjekter var det å få spille med barndomsvenner i Plumbo i slutten av 90-åra også veldig gøy, tilføyer Dag Arve, som tidligere har bodd i Sande i Vestfold og på Lille­strøm. Det var kjærligheta som brakte ham til Valdres, og de siste 15 åra har han vært bosatt i Aurdal med kona Gro Østgård Sandnes.

(Trykk på bildet for å se stort)

Likt lynne
I likhet med Dag Arve har heller ikke Frode Flatland vokst opp i Valdres. Han er oppvokst og bosatt i Seljord i Telemark og jobber til daglig som rek­tor og lærer i kulturskolen i Hjartdal. Trommisen fra Telemark, som har bred musikalsk bakgrunn, endte etter hvert opp som fast trommis i Valdres-bandet etter et tilfeldig møte med Staut-vokalisten på en fest. Fjorten dager seinere takka han ja da han fikk forespørsel om å være vikartrommis i Staut.

– Jeg fikk en brent CD i posten og måtte lære meg låtene i rekordfart. Kona mi skulle ha eksamen, så hun måtte sitte å lese med hørselsvern mens jeg øvde i den andre etasjen, forteller Frode humrende. Han stortri­ves som del av Valdres-bandet.

– Jeg har spilt i mange band, og en sjelden gang klikker det slik som det har gjort med Staut. Jeg tror telemar­kinger og valdriser har ganske likt lynne. Dialekten har en del likhets­trekk også faktisk, men rakfisken fra Valdres synes jeg blir litt for stram, sier telemarkingen med et smil.

Fjellørreten som blir servert til for­rett går imidlertid ned på høgkant når Frode slår seg ned i hotellrestauran­ten sammen med noen av bandkolle­gene og teknikerne i teamet for å spise middag etter endt lydprøve.

Staut-spellemann Asle Tronrud legger fra seg feleskrinet og setter seg til bords med treningstøy på. Dagens treningsøkt unnagjorde han på hotel­lets treningsrom før lydprøva.

– Det gir mer energi før konserten å få trent litt, så det hender ganske ofte at jeg trener før konsert, sier spelle­mannen fra Bagn, som er bosatt i As­ker.

Redda skolegangen
Staut-vokalisten leder nå aktivitets­tilbudet for videregåendeelever som han sjøl hadde stor glede av som ung.

– Ung i Valdres redda skolegangen min, så det er fett å kunne stå på den andre sida nå. Men jeg hater å stå opp tidlig, så å koke havregrøt til frokost­serveringa setter jeg bort til andre, ler Gaute. 28-åringen har tilbrakt 20- åra som Staut-vokalist. Allerede som tenåring fikk han oppmerksomhet for sitt musikalske talent; i 2003 sto han på scenen i Oslo Spektrum som en av finalistene i Melodi Grand Prix Junior sammen med Guttorm Fossen Aarhaug og Christian Kihle i den Bei­tostølen-baserte gruppa Cold Breeze.

– Det var her oppe på Beitostølen det starta i sine år med å få lov til å spille noen låter på puben i ny og ne sammen med Trubadur X (Inge Aar­haug, journ.anm.) og sønnen hans, Guttorm – og så har det gått sakte, men sikkert derfra. Musikken er en stor del av livet mitt, men jeg kan bli litt lei iblant, innrømmer vokalisten. Han forteller videre at han setter stor pris på Staut-fansen, men at opp­merksomheta til tider kan være ei ut­fordring:

– Enkelte kan bli litt nærgående. Det har vært noen «stalkers» som nærmest har stått og titta inn utafor stuevinduet. Og så har jeg fått en del veldig direkte bilder og meldinger, om man kan si det sånn, meddeler han.

– Men det har roa seg litt altså. Jeg har lagt på meg litt – det er mulig det er derfor, humrer 28-åringen som har funnet lykken med ei jente fra samme grend, Alexandra Faksvåg Skenteri (24).

Tok med bandet som gave
Sjøl om Gaute bor i kjelleren til band­kollega Ørnulf i Bagn, er det ingen tvil om at han har et bankende hjerte for Beitostølen. Mens de øvrige band­medlemmene skal søke mot hotell­romma sine for å hvile ut før kveldens opptreden, planlegger Gaute å legge turen om «Mutter’n» og «Fatter’n» noen hundre meter bortafor. Før han forlater middagsbordet minner han om at resten av gutta må huske å møte opp på restauranten Bare Kos på Ber­go Hotel noen timer seinere. Staut-vo­kalisten har blitt spurt om å stille som overraskelsesgjest i et 60-årslag og vil overraske ekstra ved å ta med seg re­sten av bandet.

Noen timer seinere dukker Staut-bandmedlemmene opp en etter en i resepsjonen på Bergo Hotel. For at ikke overraskelsen skal bli avslørt, blir samtlige geleida inn i et festlokale som er i ferd med å tømmes. Gaute synger igjennom Lars Bremnes-lå­ten «Å kunne æ skrive» som han skal framføre solo for 60-årslaget, i en krok for seg sjøl. Frode, som er ivrig jeger, finner fram telefonen for å knip­se noen av de utstoppa dyra i monter som omkranser rommet, før han slår seg ned ved bordet og lar trommestik­kene løpe over tomme vinglass og kaf­fekopper til smil, latter og musikalsk samspill fra bandkollegene.

UTEN MAT OG DRIKKE …: Mens en forkjøla Dag Arve hviler ut på hotellrommet, og Torgeir har tatt turen heim til Moane, nyter de resterende fire bandmedlemmene, Asle (t.v.), Frode, Ørnulf og Gaute, en treretters middag sammen før kveldens spillejobb på Beitostølen. Latteren sitter løst og de gode historiene er mange over middagsbordet.

Gaute sniker seg ut av rommet for å unnagjøre den første delen av over­raskelsen, før han noen minutter sei­nere kommer hastende inn for å hente resten av bandet – under påskudd av å ha glemt noe overfor restaurantgjes­tene. Gaute stopper opp i hotellob­byen og spør om resten av gutta er klare, før en samla gjeng følger på inn i festlokalet og blir mottatt med jubel og påfølgende allsang fra 60-årslaget i restauranten.

– Det er en kompis av meg som holdt 60-årslaget. Han hadde spurt om jeg kunne komme, men det var hyggelig å kunne stille med samla gjeng, når det klaffa slik, sier Gaute. Som soloinnslag framførte vokalisten en nordnorsk visesang. Staut-voka­listen, som sjøl snakker standard øst­norsk, har fått mye oppmerksomhet for å synge på en dialekt han sjøl ikke bruker i det daglige i Staut. Gaute for­teller at Staut-suksessen har fått ham til å åpne opp øynene for annen norsk musikk i større grad.

– Dessuten har det blitt lettere å synge på dialekt etter hvert også, smi­ler Gaute, som har slått seg ned i back­stageområdet i påvente av kveldens neste musikalske opptreden i Beito­hallen.

– Det er bedre at han synger på en dialekt han forstår enn dårlig engelsk, konstaterer Dag Arve.

Sko i hotelldøra
Allerede i 2005 mottok hjernen bak Stauts låter, Ørnulf, Målprisen av Val­dres Mållag for god bruk av valdres­dialekt i sitt musikalske arbeid. Dette har blitt befesta ytterligere gjennom arbeidet med låtmateriale til Staut. I 2012 ble Staut kåra til «Årets Valdre­sambassadører» av Valdres Nærings­forum. Bandet har ikke bare fått val­driser til å synge med på egen dialekt, men har turnert rundt om i det ganske land.

– Mitt største idol lyrisk sett er Hall­dis Moren Vesaas – sjøl om jeg aldri kommer til å nå opp til hennes nivå. Vømmøl Spellmannslag sitt tekstu­nivers er også noe jeg er oppslukt av, forteller låtsmeden.

– Jeg skriver alltid ut ifra en idé eller noe jeg har lyst til å si noe om. Det er jo noen som får gjennomgå i tekstene til tider, men jeg forsøker å gjøre det med en viss varme, smiler Ørnulf, som er opptatt av at musikken skal ha flere lag.

– Å få til det flerdimensjonale, at ting blir spunnet i hverandre, er det vi jobber mot, sier han. Staut står sammen om å lage sitt unike sound.

BACKSTAGE: Mens Gaute (t.h.) skuer utover tilstelninga i Beitohallen hvor Staut snart skal opptre, slår Ørnulf av en prat med Tommy Hansen, driver av lydstudioet Lydsmia på Beitostølen, som har tatt turen innom backstageområdet.

– Det er en lang veg fra det Ørnulf leverer til det endelige resultatet. Det er et kollektivt samarbeid, sier bassist i bandet, Torgeir Bolstad, som beteg­ner sounden på sisteplata som mer raffinert.

Med seks forskjellige personlighe­ter kan det oppstå diskusjoner.

– Vi er en spesielt sammensatt gjeng, så det kan gå en kule varmt innimel­lom, men det er det som gjør bandet spennende og driver oss framover også. På scenen er vi uansett enige og samstemte, hevder Gaute.

– Vi kjenner hverandres styrker og svakheter bedre nå. Man blir vant til å ta forholdsregler. For eksempel må vi alltid sette en sko i døra på hotellrom­met til Torgeir for å få ham opp om morgenen, ler Gaute.

Bandkollegene tilbringer mange ti­mer i turnébuss, på hoteller og på sce­nen sammen i løpet av et år og kom­mer tett på hverandre. Fra midten av februar venter spillejobber nesten hver helg framover denne våren, før festivalsommeren 2017 står for døra. Blant annet blir det konserter i flere store, norske byer landet rundt.

– Vi er ikke bare et bygdeband, kon­staterer Staut-vokalisten.

17. juni holder Valdres-bandet også konsert på heimebane når det nye uteamfiet på Valdres Folkemuseum på Fagernes skal åpnes.

PÅ DEN ANDRE SIDEN: Vokalist Gaute Lein Ausrød står ute i salen og ser opp på scenen, der han vanligvis befinner seg midt i søkelyset, mens han venter på å gjøre
siste lydsjekk.

 




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


fourteen + 7 =