80 års hytteliv på Vaset ble markert

GODE MINNER: Den utbedra hyttevegen 80 år etter at den ble bygget, ble tatt i bruk i høst etter at Åsmund som var med og bygget den, klippet snora og holdt tale til stor begeistring for alle. Fra venstre Liv og Åsmund, Øisteins mor Tordis, Kristina, datter av Øistein, og Øistein selv som eier hytteeiendommen i dag sammen med sin bror Stig.

Finnebu og Heensbu i enden av Vasetvatnet er nok blant de aller første ordentlige hyttene på Vaset. I høst var det en feiring litt utenom det vanlige.


Tekst: Torbjørn Moen | Foto: Trygve Lien


Denne høsten er det nemlig 80 år siden hyttene ble påbegynt. I år er det også 80 år siden hyttevegen som ble bygget med håndkraft, sto ferdig. Dette måtte feires og det til gagns – og i nostalgiens tegn. For Tordis Hagfors Mollatt (91) og Åsmund Stenstrup (95) ble det noe helt spesielt.

Historia vi her skal fortelle strekker seg nemlig åtti år tilbake, flere av hytteveteranene er fortsatt aktivt med. Det er Øistein Hagfors, selv pensjonist nå, som forteller. Han er sammen med broren Stig den lykkelige eier av hytteeiendommene i dag.

HYTTEBOKA: Åsmund studerer hytteboka som har sikret alle små og store begivenheter
helt fra starten for 80 år siden. Det ble et rørende «gjensyn» med mangt
og mye fra de siste 80-åra.

Bygde tre hytter
Familien med farfaren i spissen hadde fra tidlig på 1930-tallet leid støl på Murkelie for å kunne drive jakt. Dette hadde skapt tilhørighet, og det endte med at de fikk kjøpe tomt av grunneieren Eivind Lome. Ikke mindre enn 20 mål fikk familien til rådighet i idylliske omgivelser i enden av Vasetvatnet.

Farfaren tegna to hytter som var kliss like, men speilvendte. De starta med bygginga i 1936. Tømmeret fikk de hogget nede i bygda, og da alt ble frakta opp til tomta, viste det seg at det var tømmer nok til tre hytter. Den tredje hytta ble bygget i samme område av bekjente av dem.

Hyttene til Hagfors-familien ble døpt henholdsvis Finnebu og Heensbu, førstnevnte etter faren som hette Finn, og sistnevnte etter moras familie. Den tredje hytta ble døpt til Svensbu ettersom familien hette Svendsen. Hyttenavnene har siden fulgt hyttene.

Mariekjeks og sitronsaft
– Det var andre tider da, og hyttene ble i sin helhet laftet på stedet med datidas redskaper og hjelpemidler. Men det er all grunn til å la seg imponere over håndverket, forteller en entusiastisk Øistein Hagfors. Hyttene har for eksempel skifertak som var vanlig i Valdres den gangen.

Samtidig med at hyttene ble bygget, starta også arbeidet med å anlegge veg opp til dem. Jobben gikk til faren til Øistein, Finn, og bestekompisen Åsmund. De ble utstyrt med nødvendige, men enkle håndredskaper, og det ble nødvendigvis mye svette og slit, men vegen sto ferdig samtidig med hyttene seinhøsten 1937 til bededagshelgen.

Faren, Finn, gikk bort i 2004, men kona, Tordis, er still going strong, 91 år og sprek til tusen. Hun lever og ånder fortsatt for det gode hytteliv. Familievennen Åsmund (95) og kona Liv, er fortsatt med og også usedvanlig spreke. De har selv i en årrekke eid hytte i området, nærmere Ålfjell. De har hatt et svært nært forhold til familien Hagfors alle disse åra.

TRIMDRONNINGA: Tordis, mora til Øistein, er trimdronninga og sprek til tusen og viser at kunstene fortsatt er like intakte.

Nostalgisk markering
I oktober ble det et sterkt gjensyn med det som utspant seg for åtti år siden. I sommer, ble hyttevegen behørig rusta opp med nåtidas hjelpemidler. Ny og tidsmessig veg måtte feires, og det til gagns; med snorklipping, flaggmarkering langs hele vegruta, blomster og tale ved veteranen Åsmund, som var med på å bygge vegen i 1937. Nå som da ble det servert Mariekjeks og sitronsaft slik ungdommene ble belønnet med når vegarbeidet pågikk i 1937.

Og ikke nok med det, Øistein hadde også forberedt en gedigen overraskelse ved å hyre inn Lasskogenfamilien på Vasetsenteret med tre av sine gamle kjøretøy fra 1930-tallet, som kjørte jomfruturen på den nye hyttevegen med full fanfare. Vel framme på hytta vanket det skikkelig kost, grønnsaksuppe kokt på svineknoke, slik som var svært vanlig arbeidskost i hine hårde dager.

Uforglemmelig gjensyn
– Det ble et uforglemmelig gjensyn, og for min mor og Åsmund og kona Liv ble det naturligvis nokså spesielt. Vi hadde gledet oss stort, og været slo også til. Vi kan konstatere at hyttetradisjonene tas godt vare på i vår familie, forteller Øistein. Det hører også med til historia at mora Tordis er et aktivum i seg sjøl, sprek til gagns og hun var nylig i Slovenia med trimtroppen sin som hun har tatt hånd om siden de starta opp for drøyt 80 år siden.

FRA KRIGEN: Torgeir Lasskogen bivåner når barnebarnet Håkon Haugli Lasskogen
prøver uniformsjakka til troppssjefen for de norske soldatene som var innom på
hytta under starten av krigen. Til høgre Tordis, mor til dagens eier

Med tog og til fots
Hyttelivet har forandret seg mye på disse 80 åra. For å komme opp til hytta på Vaset var det tog fra Oslo til Fagernes som dugde, og videre ble det å ta seg opp til hytta til fots. Da Vaset Seter åpna brukte de gjerne å hyre hesteskyss derfra fram til hytta for å få all provianten trygt fram. Det ble naturligvis enklere å proviantere etter at Lasskogen åpna på Vaset for drøyt 50 år siden. Med åra har det blitt et nært og godt vennskap med dem.

– De er nærmest unike for oss hyttefolket her oppe, kommenterer Øistein.

Øistein forteller også om en nokså spesiell hendelse i 1938. Da syklet faren og en annen kamerat fra Oslo opp til hytta på Vaset. Kameraten Åsmund skulle komme etter neste dag. Utstyrt med ryggsekk og sovepose la han av gårde, men kom så seint fram på natta at han valgte å legge seg under hytteverandaen for å sove. Han ville ikke forstyrre nattesøvnen for kameratene.

Base for motstandsstyrker
Hyttene har også en bit av krigshistoria. Da kampene i Valdres ble gitt opp var det mange soldater fra Vestlandet her i Valdres som dro fort heimover. På sin ferd vestover dukket de opp på hyttene i enden av Vasetvatnet.

– Det var unge gutter som kanskje trengte trøst og litt omsorg før de dro videre, beretter Øistein. Uniforma til troppssjefen, ei jakke og lue, ble etterlatt og er tatt vare på. Det samme ble en colt, men denne ble innlevert, og et ødelagt gevær har de også tatt vare på. To sider i hytteboka er revet ut fra denne tida. Tyskerne skulle åpenbart ikke finne spor som kunne skape problemer for noen av dem, deriblant for faren som nok var involvert i lokalt motstandsarbeid med base ved Ålfjell.

Alle disse åra er hytteboka logga for hvert minste besøk og hendelse. Bygginga av hyttene er for eksempel detaljert omtalt.

– Dette har vi fortsatt med fram til i dag, forteller Øistein, som for egen regning legger til:

– Her oppe har jeg hatt hele livet mitt, og alt om meg er logget inn. Og det er heller ikke noe annet sted som er mer fristed for meg enn dette, avslutter han.

80 ÅR: Det er mye historie i veggene på Finnebu. Harald Lasskogen blar i de gamle
hytebøkene med stor interesse. F. v. Torgeir Lasskogen, Tordis Hagfors og til høgre
Åsmund.



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


5 × four =