Julefugl flørter i neket

JULEFUGL: En bør nok skjule noen ekstra godbiter i neket for å få til denne postkort-stemningen med svirrende dompaper.

Ta deg tid til å studere hva som foregår på fuglebrettet i denne stille mørketid. Små, livlige og fargeglade medskapninger flagrer rundt som fryd for vintertrøtte øyne. Dompapene, som vi har sett lite til siden i vår, er plutselig på plass. Akkurat i passe tid til å gi oss julestemning.


Tekst: Tanaquil Enzensberger | Foto: Thor Østbye


Hannenes kraftig røde bryst står i flott kontrast mot den stålgrå ryggen, den hvite underbuken og den svarte hetta på hodet. Hunnene er ikke like prangende utstyrt. Deres gråbeige brystfjær har et delikat rødlig skjær. Ellers er hunner og hanner ganske så like.

Dompap er stand- og streiffugl, i tillegg til at noen trekker også. Våren og sommeren tilbringer de tilbaketrukket og stille i tett skog. Barskog med lauvinnslag er foretrukket. De kan også slå seg til i tett einerkratt i åpnere terreng. Ellers liker de seg i tette granplantinger. Når ungfuglene ikke lenger trenger omsorg og beskyttelse avbryter fuglene den anonyme tilværelsen. De blir igjen lett å få øye på når de streifer rundt i småflokker i kulturlandskapet, og er takknemlige gjester på fôringsbrettet.

HØYT I TOPPEN: Julesymbolene gran og dompap har overlappende utbredelse.
Områder med lite gran på Vestlandet, nordpå og i fjellet har få dompaper.

Yndlingsmaten retter seg etter årstiden. Så snart de første blomstene har modnet under forsommeren går det på frø fra alskens urter og gras. Uanselige små frø, fra for eksempel brennesle, vassarve, lø- vetann, tistel, syre eller groblad, må regnes som dompapens yndlingsmat. Gran- og bjørkefrø liker de også. Det brede finkenebbet er spesialisert til å knekke mindre frø, og til å sortere bort dekkskjell og hamser.

Sensommer og høst er frukt og bær populært. Dompapene skreller ofte av fruktkjøttet for å få tak i frøet som ligger innenfor, for eksempel hos bringebær. Gjennom hekkesesongen er den viktigste delen av føden animalsk. Som hos de fleste andre fugler er insekter, mark og edderkoppdyr en nødvendig proteinkilde for å få fram avkommet. Høst, vinter og tidlig vår kan knopper fra busker og trær være et betydelig kosttilskudd, til irritasjon for hageeiere og fruktbønder.

Enslige dompaper er et sjeldent syn. De har nemlig en utrolig sterk parbinding. Så vel i hekketida som ellers i året holder parene tett kontakt. Det går i små, dempede fløyt – «Hvor er du? Her er jeg». På før- og etterjulsvinteren finner ungfuglene hverandre. Er du en heldig og god observatør, kan du se den helt spesielle dompap-flørten gå for seg ved fuglebrettet.

GULSPURV: Den virkelige spesialisten på å ete korn. Dompap og de andre småfuglene foretrekker helst annen mat.

Hunnen blåser truende opp fjærhammen og flyr aggressivt mot en hann. Enten kan han da stikke av, eller han kan gjøre seg stor selv. Motangrep er ikke et aktuelt valg. En klok hann som er interessert vil velge å rygge noen forsiktige skritt til hun har roet seg. Så nærmer han seg varsomt sidelengs. Noen ganger har han suksess, og får gitt henne en liten «suss» nebb mot nebb, men selv så langt ut i flørten må han passe på å hoppe raskt til side. Avbrutt av små flygeturer og litt frøspising kan han holde på med beilinga helt til hun har godtatt ham, og han får lov til å begynne å fôre henne med godbiter.

Når dagene blir lyse igjen begynner dompapene å tenke på formering. Hannene starter leiken med å tilby sin kone et stykke reirmateriale. Gang på gang prøver han å gi henne stråbiten. Er hun uvillig, må han stadig ta små hopp til side. Til slutt tar hun imot strået. Snart fyker begge ivrig rundt med reirmateriale. Det er klart for en ny sesong for ekteparet. De vil samarbeide godt for å få fram ungekullene sine.

Slik kan fuglebrettet ditt både være en reddende matkilde og en viktig møteplass for varige forbindelser. Blant det vi legger ut, er solsikkefrø- ene kanskje mest populære. Dompapene er mestere i å skrelle dem, mens meisene er nødt til å hakke hull for å få splittet av skallet.

At dompapen forsyner seg av julenek er nok en myte vi har fra postkortene. Den er ikke skapt til å leve av stivelsesrike korn. Det er heller mat for gråspurv, gulspurv og nøtteskrike. Men selv for en dompap er det fint å sitte i neket. For ikke å snakke om hvor vakkert det er.

SMÅFLOKK: I vinterhalvåret streifer dompap-parene rundt med andre i småflokker
og ofte oppsøker de foringsplasser med god og stabil mattilgang gjennom lange og kalde vintermåneder.



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


17 − nine =