Tar opp tråden

Et hus fylt av musikk: Ellen Persvold heime i stua i huset ovenfor Garlikrysset på Fagernes, som hun deler med ektemannen Ingar Ranheim, døtrene Ingebjørg og Målfrid og hunden Frida, som her nyter matmors toner fra hardingfela.

Litt mer tålmodig, men like leiken, er Ellen Persvold igjen den som trekker i trådene i et av landets største folkemusikkarrangement.


Tekst og foto: Ingri Valen Egeland


– Jeg husker jeg sto bak scenen sammen med Marit Karlberg og titta ut på publikum under fredagskonserten på Jørn Hilme-stemnet da Nils Oddvar Hagen fikk Torleiv Bolstads minnestipend.

Året var 1994. Ellen Persvold mimrer tilbake til sitt første minne fra festivalen hun ved nyttår tok over ledelsen for.

– Når jeg tenker over det nå, er det vel egentlig ganske betegnende for min veg videre. Jeg trives bedre med å stå i bakgrunnen – å være den som trekker i trådene og får ting til å skje – enn å stå på scenen sjøl, utdyper hun.

Ført til Valdres
Festivalsjefen sitter i sofaen heime i stua på Fagernes med en bandasjert fot og hunden Frida i fanget.

– Ankelen er nok mest sannsynlig bare forstua, men det får bli heimekontor i noen dager, sier Ellen og kaster et blikk bort på venstrefoten som fikk hard medfart under Fanitullfinalen under Folkemusikkveka i Ål helga før.

– Jeg synes det var litt slapp stemning på dansegolvet, så jeg skulle prøve å bidra der, men jeg burde nok ha lagt opp som hallingdanser før lørdagskvelden, humrer 42-åringen. Det hender Ellen kaster seg med i dansen, men hun holder seg først og fremst i kulissene. Tida som frilansfolkedanser og -musiker er et tilbakelagt stadium.

– Nå har jeg et mikrospellemannslag med seks tiåringer. Jeg har glede av å spille sjøl, og det er moro å følge dem. Det er nok for meg nå, sier 42-åringen. Med blant de unge hardingfelerekruttene er hennes egen datter Målfrid.

Som ungjente heime i Krødsherad, starta Ellen sjøl som hardingfelespiller.

– Jeg hadde to venninner som spilte hardingfele. Etter hvert begynte jeg å gå i lære hos Steinar Strøm i nabobygda Sigdal sjøl. Det ble der jeg fant mitt uttrykk mer og mer, forteller Ellen. Videre gikk vegen til Valdres for å gå folkemusikklinja ved Fagernes videregående skole. I heimbygda hadde hun dansa runddans på bygdedansfestival. I Valdres lærte hun seg valdresspringar og ble del av et aktivt folkemusikkmiljø.

– Det var veldig fint. På 90-tallet kunne man gå på dans tre ganger i uka i Valdres, så det var en ekstremt aktiv periode. Jeg lærte valdresspringar og hadde veldig mye glede av det. Og så traff jeg kjæresten min i miljøet. Det var avgjørende for at jeg etter hvert flytta permanent til Valdres, forteller Ellen og sikter til ektemannen Ingar Ranheim (62), som hun har døt-rene Ingebjørg (17) og Målfrid (10) sammen med. Nå deler de også samme arbeidsmiljø med kontorer nesten vegg i vegg på Valdres Folkemuseum, der Ingar, som er for en nestor å regne i folkedansmiljøet, jobber som konservator.

Første festivalstøtte
Sjøl er Ellen «heime» hos Jørn Hilme-stemnet som festivalsjef og daglig leder i Valdres Folkemusikkarrangement AS. Det etter flere år i skoleverket, som henholdsvis norsklærer ved Valdres vidaregåande skule, prosjektleder for Karrieresenter Valdres og koordinator for det 13-årige skoleløpet i Valdres, i tillegg til å ha innehatt lederposisjoner innen lokalt kulturliv som kulturskolerektor i Etnedal og kultursjef og virksomhetsleder i Nord-Aurdal. Før festivalsjefsposten ble ei fulltidsstilling, satt Ellen – som oppigjennom åra har hatt ei rekke styreverv innen lokalt, regionalt og nasjonalt musikk- og kulturliv – også ved roret for festivalen et par år på slutten av 90-tallet. I 1999 var hun med på å utforme søknaden som sikra den første festivalstøtta til Hilme-stemnet fra Norsk kulturråd.

– Hilme-stemnet er en nasjonal arena for folkemusikk. Festivalstøtta er essensiell for å opprettholde profesjonalitet, sier festivalsjefen. Hilme-stemnet mottok i år 925.000 kroner i støtte fra kulturrådet.

– Det er en helt annen virkelighet jeg forholder meg til som festivalsjef nå enn da. På 90-tallet var det viktig å bygge opp en arena for eksperimentering. I dag er nesten det å trekke det helt tilbake til det tradisjonelle det som blir å anse som eksperimentelt med stadig flere sjangeroverskridende, profesjonelle utøvere på banen, fortsetter hun.

Leikenhet og lederskap
Festivalsjefen mener det skal være rom for både det tradisjonelle og det eksperimentelle.

– «Vi skal være tradisjonelle, men ikke umoderne», sa Knut Nes (leder i Valdres Hytteforum, journ.anm.) under en debatt om framtidig kulturliv i Valdres jeg leda i fjor. Det tror jeg er fruktbart å leve etter, sier den tidligere kultursjefen i Nord-Aurdal. Grobunnen for nye tilvekster til tradisjonen er gode i folkemusikkmiljøet, skal vi tro festivalsjefen.

– Jeg opplever at folkemusikkmiljøet har stor takhøgde. Hilme-stemnet var i en bølgedal på 90-tallet. Nestorene var da veldig rause med å slippe til oss som var unge på den tida med nye ideer, utdyper Ellen.

– Den gang var jeg opptatt av å få realisert og se resultater fort. I dag tenker jeg mer langsiktig og ser nok i større grad nødvendigheta av å bygge opp en struktur mer systematisk, medgir 42-åringen. Leikenheten har hun imidlertid beholdt.

– Det er viktig å leike. Jeg er veldig tilhenger av det, sier Ellen med et gjenkjennelig smil.

– Og så mener jeg at det må være kreative element i administrasjonen, i hvert fall innen kulturfeltet. Det følger meg uansett, fortsetter 42-åringen, som ved nyttår gikk fra å være kultursjef til festivalsjef. Hun kan se tilbake på drøyt tre intense år som kultursjef, der hun blant annet har leda Nord-Aurdal til tredjeplassen på Norsk kulturindeks sitt landsomfattende kulturbarometer, som kommunen har innehatt de siste tre åra.

– Det var artig, men krevende å være kultursjef i Nord-Aurdal. Jeg føler at jeg fikk gjort mye, men det hadde sin pris. Det er ikke alltid like lett å disponere kreftene, sier Ellen, som synes det er befriende å kunne holde fokus på ett felt som festivalsjef. Så langt har hun hatt et snaut halvår på å forberede seg til årets festival, som går av stabelen 24. juli til 31. juli.

«Yrkesskade»: Festivalpromoteringsturen til Folkemusikkveka i Ål endte etter et krumspring på dansegolvet, med forstua ankel for festivalsjefen, som får selskap av hunden Frida på heimekontoret.
«Yrkesskade»: Festivalpromoteringsturen til Folkemusikkveka i Ål endte etter et krumspring på dansegolvet, med forstua ankel for festivalsjefen, som får selskap av hunden Frida på heimekontoret.

Ny utendørsarena
Blant det første festivalsjefen fikk på sitt bord, var utfordringa med å finne ny lokalitet for Strunkeveko. For 18 år siden var hun med å grunnlegge sommerkurset for unge i folkemusikk og -dans, som i dag er det største i sitt slag. Hjertebarnet hun har fulgt store deler av vegen, er nå blitt myndig. Kurset skal denne sommeren for første gang avholdes på Merket i Tisleidalen, etter å ha holdt hus på Valdres Folkehøgskole på Leira fram til i fjor.

– Når det først ble nødvendig med ei forflytning, tror jeg man skal sette pris på mulighetene som åpner seg, sier festivalsjefen. Hun røper at Strunkeveko har mottatt 100.000 kroner i støtte fra Bergesenstiftelsen for å utforske hvilke potensial som ligger i naturområdet rundt når det kommer til det konsertmessige.

– Det er en spennende arena å ta i bruk. Tema under årets «sjokoladekappleik» blir naturlig nok «Into the wild». Avslutningskonserten i år vil bli en innen- og utendørs vandrekonsert med alle ungdommene med kursholder og hallingdanser Martin Myhr som produsent, forteller Ellen. Hun utelukker ikke at området kan bli aktuelt å bruke som utendørs konsertarena under Hilme-stemnet på lik linje med Jaslangen, der Ingebjørg Bratland skal holde solefallskonsert under festivalen i år.

Rakfisk og langeleik
Festivalsjefen har flere visjoner for framtida.

– Jeg har et håp om at Hilme-stemnet etter hvert skal få til å lage flere egne produksjoner, som kan leve sitt eget liv og bli spilt flere ganger etter festivalen også – slik som «Kristine Valdresdatter», som ble urframført under Hilme-stemnet for noen år siden, sier Ellen, som sjøl har bred erfaring som produsent for blant annet flere Hilme-konserter oppigjennom åra. Også langeleiken ønsker hun å løfte fram.

– Ved siden av rakfisken er langeleiken det mest gjenkjennelige vi har fra Valdres. Den levende langeleiktradisjonen her kan utnyttes bedre, mener Ellen. Under årets festival er «langeleik drop-in», der folk uformelt kan komme for å spille langeleik sammen, blant postene på programmet. Polkagriser som stemmesedler og syngende fotobokser vil også tas i bruk under årets festival når den nyoppretta Jørn Hilmes polkapris skal deles ut til beste dansespellemann, og en «folkeviseautomat» skal sørge for å fange festivalfolket sine sangskatter gjennom opptak av lyd og bilde.

– Hilme-stemnet skal være en festival både for de spesielt og de generelt musikkinteresserte, i tillegg til de danseglade. Kopler man disse gruppene sammen, tror jeg man kan få til en skikkelig folkefest lørdagskvelden under festivalen, sier Ellen. Festivalsjefen legger imidlertid ikke skjul på at det er tøff konkurranse i Festival-Valdres med Trollrock som går av stabelen samme helg.

– Vi jobber med å få bytta helg med Valdresmarken i starten av juli fra neste år av, men det er ei utfordring. Uansett når Hilme-stemnet arrangeres vil vi alltid holde oss til samme oppskrift, forsikrer festivalsjefen.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


1 × 2 =