Med årvåkent blikk

Utfordrende felt: Ingvar Koppervik utafor Utenriksdepartementet i Oslo, der han de siste fem åra har jobba som seniorrådgiver i avdeling for sikkerhetspolitikk og nordområdene. Sivilingeniøren vokste opp i Bagn og bærer samme navn som bestefaren, som var lærer ved Dølven skule i 42 år.

Utflytta valdris Ingvar Koppervik (53) har blikket vendt mot verden når han vurderer sikkerhetsspørsmål i Utenriksdepartementet.


Tekst: Ingri Valen Egeland | Foto: Privat


Trappene og korridorene Ingvar Koppervik må ta seg opp og gjennom for å nå sitt kontor i midterste fløy på ærverdige Victoria terrasse i Oslo, er mange. Personalmessig er departementet statens største. Seksjonen 53-åringen jobber innen i avdelinga for sikkerhetspolitikk og nordområdene, er forholdsvis liten med ti ansatte.

– Den første arbeidsdagen etter at bomba smalt i regjeringskvartalet 22. juli 2011, var min første dag på jobb i departementet. Det var spesielt, sier sivilingeniøren som snart har tilbrakt fem år som seniorrådgiver i Utenriksdepartementet. Før den tid arbeida han med teknologiutvikling innen industrien i 20 år.

Nå består jobben i å følge med på at teknologi og varer innen norsk industri, spesielt norsk forsvarsindustri, som innehar strategiske kapasiteter, ikke skal havne i feil hender og kunne utnyttes militært.

– Med den raske teknologiutviklinga vi har i dag, er det ei utfordring å holde tritt. Ei anna utfordring er å skape langsiktighet og forutsigbarhet for industrien med de raske geopolitiske endringene vi ser i enkelte deler av verden i dag. Det kan i verste fall være fatalt for en bedrift om vi først har gitt tillatelse for så å stenge bommen rett før leveransen. Vedtakene må skje innafor ei ramme av internasjonale forpliktelser og sikkerhetspolitiske hensyn, men skal samtidig ikke være ei utilbørlig belastning for norsk industri og norske arbeidsplasser, så det er en balansegang, forklarer
seniorrådgiveren.

Sjøbein: Sivilingeniren sier seismikkskipet Geco Topaz i en del år var å regne som hans andre heim. Bildet er fra Mexicogulfen, tatt fra helikopter ved ankomst eller avreise. Foto: Privat
Sjøbein: Sivilingeniren sier seismikkskipet Geco Topaz i en del år var å regne som hans andre heim. Bildet er fra Mexicogulfen, tatt fra helikopter ved ankomst eller avreise. Foto: Privat

Alltid pass på innerlomma
Ingvar har en intensiv jobb i Utenriksdepartementet. Arbeidsdagene er likevel langt mer forutsigbare enn i enkelte perioder da han jobba i industrien.

– Min lengste arbeidsperiode så langt hadde jeg i Schlumbergers datterselskap WesternGeco. Selskapet driver med seismikkundersøkelser til havs. Det hendte at man kunne bli sendt til verdenshjørner man knapt visste at eksisterte for å teste ut utstyr. Uansett hvor du skulle måtte du derfor ha passet med deg.

– En gang gikk jeg om bord på et skip i Bergen for å dra til Nordsjøen. På natta kjente jeg at skipet duva. Da jeg gikk opp på skipsbrua om morgenen for å spørre når vi var framme på feltet, fikk jeg til svar at det var blitt endring i planene; tre uker seinere gikk jeg i land i Las Palmas i stedet, forteller en lattermild 53-åring.

– Det var spennende å få være med på da man var i 20- og 30-åra, men når man har passert 50 år og har to unger, er det fint med litt mer forutsigbarhet. Det blir litt reising i jobben nå også, men da stort sett til europeiske hovedsteder – ikke til Mexicogulfen, Det kaspiske hav, Vest-Afrika, Australia eller Thailand, som tidligere, fortsetter han.

Når timeplanen tillater det, tar Ingvar turen til tidligere heimtrakter.

– Jeg sier fremdeles at jeg skal «heim att» når jeg skal til Valdres, sjøl om jeg ikke har bodd i dalføret siden jeg flytta fra Bagn da jeg skulle i militæret, smiler Ingvar. Rester av valdresmålet sitter også igjen i språket.

– I det daglige snakker jeg nok mest østlandsk, men når jeg er i Valdres eller snakker med valdriser, kommer dialekten automatisk. En dag tok jeg telefonen da mamma ringte mens en kollega hørte på. Da begynte han å le, fordi han aldri hadde hørt meg snakke dialekt før, humrer den utflytta valdrisen, som bor landlig til i Parkveien på Ås.

– Det eneste jeg savner er utsikten til fjellet og fjorden. Skal jeg se det, må jeg ta turen til Valdres, fortsetter han. Mora, Kari Koppervik Dokken, bor på Fagernes, mens søstera, Bjørg Dokken, flytta tilbake til Bagn med familien for noen år siden.

Deler navn med morfaren
I tillegg til å besøke familien, forsøker Ingvar også å få tid til å ta turen innom familiesetra Bekkevollen på Høvreslia i Bagn vestås sammen med kona og ungene om sommeren. Stedet tilhørte i si tid morfaren, Ingvar Koppervik, som han har navnet sitt etter. På starten av 90-tallet tok Ingvar, som da het Dokken til etternavn, moras pikenavn for å hedre morfaren.

– På det tidspunktet var jeg eneste hane i kurven på den slektssida, så jeg syntes det var en fin gest. Jeg har mange gode minner med bestefar, blant annet fra Bekkevollen. Han var den eneste besteforelderen jeg hadde i live, siden de andre døde før jeg ble født, forteller 53-åringen.

– I forkant av et intervju en gang var det noen som hadde sjekka opp navnet mitt og lurte på om jeg var skolemester, smiler Ingvar. Han valgte seg nemlig et navn å leve opp til. Bestefaren var den første som mottok kulturprisen i Sør-Aurdal i 1978. Ingvar Koppervik var lærer ved Dølven skule i 42 år og ble den siste som bodde i lærerboligen i andre etasje i skolebygget. Eiendelene hans ga de tre døtrene til Bagn Bygdesamling da han døde 84 år gammel i 1982, og lærerboligen slik han forlot den, sammen med res-ten av Dølven skule, er i dag del av bygdesamlinga. Navnebroren og barnebarnet har engasjert seg sterkt for bygdesamlinga. Han tok til motmæle gjennom leserinnlegg i lokalavisa da driftsstyret for Valdresmusea i 2014 vedtok at Bagn Bygdesamling skulle stå uten avdelingsleder.

På Stabburstaket: – Ungene liker seg godt på setra i Valdres, forteller Ingvar Koppervik om barna Marcus Jae Koppervik (snart 13) og Camilla Hui-Jin Koppervik (10), som han og kona Heidi Edle van Woensel Kooy Koppervik har adoptert fra Korea. Foto: Privat
På Stabburstaket: – Ungene liker seg godt på setra i Valdres, forteller Ingvar Koppervik om barna Marcus Jae Koppervik (snart 13) og Camilla Hui-Jin Koppervik (10), som han og kona Heidi Edle van Woensel Kooy Koppervik har adoptert fra Korea. Foto: Privat

– Bagn Bygdesamling er en del av identiteten til Bagn. Det er behov for et levende museum der. Når ting likevel er blitt som de er blitt, velger jeg å ha tiltro til museumsledelsen for bevaringa videre, sier Ingvar, som sjøl var sommerguide på bygdesamlinga i sin ungdom. Under ungdomstida i Bagn gikk ellers flere 17. mai-feiringer med til å gå i korps. Musikkinteressen har fulgt Ingvar videre og er viktig avkopling fra en travel hverdag.

– Jeg spilte faktisk orgel noen ganger i kirka mens jeg bodde i Bagn. I dag begrenser det seg til at jeg klimp
rer litt på et piano jeg har stående heime i stua. Aller helst lytter jeg til jazz fra 50- og 60-tallet av gode, gamle artister som Miles Davis og Billie
Holiday, avslutter seniorrådgiveren.




Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din publiseres ikke.


*


1 × three =